Samtale ventar - VG 30. okt. 2011
Klokt og vittig om dagens individualister som satser alt på arbeidslivet, men glemmer fellesskapet.
Elisabeth Brenner drar til den lille industribygda Einvik for å samle inn dialektprøver til et forskningsprosjekt i Bergen. Hun har gått arbeidsledig de siste par årene, og utenforskapen karakteriserer henne.
Ukene i Einvik blir en langsom nedstigende reise som kulminerer på julaften i en symbolmettet avslutning. Under lesningen spør jeg hele tiden meg selv: Hva er det som feiler henne, hvorfor går det så galt?
For å dokumentere dialektbruken til lokalbefolkningen, må hun oppsøke folk og intervjue dem.
Dette blir det mange underholdende hjemme hos-reportasjer av, særlig siden bygdingene sjelden viser frem sine beste sider.
De legger ut om nettporno og rusmisbruk på frimodig vis, og venter ikke med å krangle med ektefellen til gjesten har gått.
Det er herlig skittenrealistisk, og oppleves som et humoristisk spark i siden til den sentimentale industriarbeiderlitteraturen som f.eks. Lars Ove Seljestad representerer.
Forfatteren er briljant på å fremkalle pinlige og desperate stemninger. Hovedpersonen vil gjerne være sosial, men klarer det ikke.
Hun lever dessuten etter øyeblikkets filosofi der alle lyster, søvn som alkohol, skal tilfredsstilles umiddelbart. Hun står utenfor alle fellesskap, foruten Facebook som ikke har samhold å by på, bare innblikk i andres glansbilder av egne liv.
Hovedpersonen er full av forakt og uutgrunnelig ensom. For sent erkjenner eksjournalisten at for å overleve arbeidslivet i dag, må man gi folk med makt en følelse av makt. Og siden hun var mest opptatt av seg selv, var hun lett å tuppe ut.
(Kristine Isaksen)