Alt inkludert - Dagens Næringsliv 5. sep. 2015
Mennesker kan ofte beskrives best gjennom deres ting. Det opplever man på Finn.no og i Marit Eikemos siste roman, « Alt inkludert».
Agnes kommer til en navnløs by fra ingensteds. Med seg har hun noen kofferter og sin datter Maja, som snart skal begynne på skolen. Marit Eikemos premisser her er smått absurdistisk og helt stilrent. Det er ikke superrealistisk, men det er heller ikke meningen. Selv om « Alt inkludert» har mange av kjennetegnene til norsk samtidsrealisme er boken også i slekt med fabler og allegorier som «Professor Caritat og jakten på den best tenkelige av alle verdener» eller Samuel Butlers «Erewhon». Som disse bøkene handler også « Alt inkludert» om et menneske som nesten helt mangler fortid og som ankommer et fiktivt samfunn som gjenspeiler vårt eget.
Møbler. Agnes leier en leilighet usett på Finn og forstår det slik at den er «delvis møblert». Den viser seg å være helt umøblert, mor og datter må altså starte enda mer fra bunn enn de hadde tenkt seg. De kjenner ingen i byen. De har nesten ingenting med seg. Og de har ikke engang en seng å sove i.
Det antydes at Agnes har flyttet en del rundt og at hun ikke er helt uerfaren med hvordan man starter på nytt. Agnes vet hvordan bruktmarkedet fungerer. Hun vet også hvordan man skaffer seg ting uten bil, dette er et helt fagfelt som durkdrevne bilister overhodet ikke kjenner til. Eikemos skildringer av å bære med seg så mye at man må stoppe med jevne mellomrom er så sterke, at det er fristende å tro at om forfatteren har førerkort, så må hun ha fått det i godt voksen alder. Agnes føler seg nødt til å finne på en fortelling om hvordan hun har stelt seg slik. Leseren skjønner fra første stund at denne fortellingen blir vanskelig å opprettholde etterhvert som Agnes får tettere bånd til menneskene rundt seg. Enhver løgner vil kjenne seg igjen.
Helt fremmed. Jeg-personen Agnes er en evig fremmed. Til tross for sine kunnskaper om hvordan man sparer penger, er hun ganske dårlig sosialisert inn i norsk forbrukervirkelighet. Hun er helt uinteressert i om leiligheten hun bor i kan være godkjent for utleie, hun registrerer andres overflod i utgangspunktet med mer forundring enn misunnelse. Heller ikke når det gjelder morsrollen er hun spesielt styrt av et selvgenerert behov for å tilpasse seg omgivelsene. Hun registrerer at andre mødre følger sine barn på lekeplassen og har med mat, men må minne seg selv på å gjøre det samme. Agnes lar datteren sitte på lekeplassen med sitt medbragte dataspill.
Har det blitt flere av dem i litteratur og underholdning, disse ensomme kvinnene som må navigere i en bisarr og uforståelig verden og som enten er blitt avslørt eller er redde for å bli det? Fra komiserien «Melonas» til Tina Fey, fra Agnes Ravatns «Fugletribunalet» til Nina Lykkes «Oppløsningstendenser». Det uventede og uforståelige med morsrollen kan man finne mørkt og humoristisk beskrevet i bildene til Vanessa Baird. Dette er en tendens som ikke helt har fått et navn.
I hovedpersonens ferd mot å etablere seg i den fremmede byen treffer hun et knippe samtidsarketyper. Det som starter som et forhold til fysiske ting ender raskt opp, selv for Agnes, med forhold til mennesker. Hun treffer bloggermammaen som har byttet ut livet mot en lykketilværelse på nettet, hun treffer mødre av forskjellige sjatteringer. Og Agnes trigger noe i menn – menn som gjerne vil hjelpe henne, men som kanskje mest av alt trenger noen å projisere sine egne behov på.
Den kliniske, arkeologiske tilnærmingen fremkaller flau gjenkjennelse og skoggerlatter hos leseren. « Alt inkludert» er en presis og lattervekkende fremstilling av Norge 2015. Det sier noe godt om Eikemo, men Norge kommer ikke så godt ut av det.
(Bjørn Gabrielsen)