Alt inkludert - Bergens Tidende 28. aug. 2015
Briljante dialoger. Altfor flatt språk. Anmelder Silje Marie Stavrum Norevik bryner kritikken på romanforfatteren selv, Marit Eikemo.
- Romanen åpner i det Agnes – hovedpersonen i « Alt inkludert» – kommer til en ny leilighet i et hybelhus med datteren Maja. Hun ankommer helt uten personlige eiendeler og må kjøpe alt nytt på Finn. På denne måten kommer hun i kontakt med en lang rekke mennesker. Hva var det med denne situasjonen som gjorde den til et interessant utgangspunkt for en roman?
- Jeg skriver om outsideren for å kunne si noe om det etablerte. I begynnelsen ser jeg for meg et bilde av hovedpersonen, men vet ikke selv hva som skal skje, det spennende blir hvordan hun responderer i møter med de andre karakterene jeg etablerer. Jeg lager et slags laboratorium som jeg kan reflektere i. Jeg er opptatt av samtaler – og relasjoner – som oppstår med utgangspunkt i ting, og jeg interesserer meg for hjemmene til folk, det å gå inn og ut av hus.
- En godt fremstilt biperson er «Cillemamma», mammabloggeren som fyller dagene med å perfeksjonere datterens jenterom og lever av å blogge om det. Det hele kuliminerer med at Agnes kjøper hele denne utstillingskatalogen av et jenterom. Cillemamma fremstår som en karikatur, tenker jeg. Tenker du at hun kan finnes der ute blant oss?
- Jeg prøver å skrive så presist som mulig om en mammablogger, som er lei seg og ensom, og som siden blir radikalisert, kan du si. Det var ikke meningen å karikere henne. I så fall er vi alle, i en eller annen forstand, karikaturer av oss selv. Jeg er tvert imot opptatt av å gi karakterene mine holdninger som bryter med forventingene og fordommene. En kan godt le av mammabloggere, men man må jo gå ut fra at også de har kjærlighet til barna sine. Og man kan alltids spørre seg hvem som gir riktig omsorg. Som Cillemamma selv er inne på – hva med disse akademikerforeldrene som er så opptatt av alle de ekte og sanne verdiene, men som glemmer å vaske ungene sine?
- Du briljerer med de tragikomiske skildringene av Agnes som skusler vekk mangfoldige timer på å google kjendiser uten sminke og påstår at hun opplever et fellesskap med dem, men som paradoksalt nok strever med andre, virkelige forhold. Hvorfor er det så vanskelig å oppleve tilhørighet?
- Det er derfor jeg skriver roman etter roman, og jeg tror ikke det finnes noe entydig svar. Jeg tror denne dragningen mot et fellesskap er noe grunnleggende menneskelig. Samtidig er det noe med vår tid som gjør fellesskapene vanskelige. Vi søker mot det, men klarer ikke helt å leve i det. Straks man blir omsluttet av et fellesskap, føler man gjerne en form for klaustrofobi og vil ut av det.
- I romanene dine er det ofte dialogen mellom karakterene som driver handlingen fremover. Dette er en av dine kvaliteter som forfatter. Hvordan får du det til?
- Det er ingenting som kommer lett til meg. Det som ser lett ut, er ofte resultat av veldig hardt arbeid. Jeg skriver med utgangspunkt i scener som har en nerve i seg, og som jeg bygger ut. Et ideal er at dialogene skal drive refleksjonen videre. Jeg liker samtaleformen og det renskårne, spenning mellom mennesker i det som sies, og det å teste ulike synspunkt og følelser opp mot hverandre. Jeg er observant og hører hvordan folk snakker, og overfører ofte dette til fiksjonen.
- Jeg liker særlig godt hvordan du skildrer forholdet mellom Agnes og datteren. Skildringen av fødselen og hvordan moren under smerteriene roper for sitt eget liv, og ikke for datteren, var kostelig og gjenkjennelig lesing. Jeg leser et spark til den besteborgerlige forståelsen av kjernefamilien her. Gjør du?
- Jo, men alt er heller ikke kritikk av en slags besteborgerlighet. Slik kritikk blir gjerne like konform som det man vil kritisere. Jeg er ikke så opptatt av å kritisere, sånn sett, jeg ytrer ingen spesiell mening i romanene mine, det er sånt de driver med på kommentarplass i avisene. Jeg er interessert i de strukturene som jeg ser hver dag og er en del av selv, og romanene blir et sted hvor jeg kan pirke i disse tingene. Jeg prøver å si noe om hva det vil si å være menneske i dag – og hva det vil si å leve med andre mennesker.
- Det irriterer meg likevel at språket ditt ikke alltid er like originalt. Ta for eksempel «Han smatta på setningen som han var eit drops» og «Bassen frå ein bilstereo skar gjennom lufta.» Jeg har lest lignende tusen ganger før. Er det slik at du prioriterer bort språklig raffinement for å handlingen til å flyte?
- Jeg tenker vel heller at det er språklig raffinert å få en handling til å flyte. Og ja, ofte hermer jeg formuleringer fra dagligtalen. Jeg skriver «to the bone». Mitt mål er å si noe om samtiden gjennom troverdige karakterer og troverdige narrativ. Romanen skal åpne for refleksjon og flere meningsnivå. Jeg opplever ofte at overdreven språklig kreativitet kan bidra til å tilsløre mer enn det åpner.
- Det kan bli litt «over the top» når datteren sier hva er en fjelltur? Er du ikke redd for at romankarakterene dine kan bli for karikerte med slike utsagn?
- Nei, det er ikke «over the top». Folk lever forskjellige liv. Kanskje du og bør gå litt i deg selv – hva er dine referanser?
- Romanens styrke er at du skildrer vår sårbarhet, relasjoners skrøpelighet og lengselen etter lykke på en humoristisk og sår måte. Samtidig savner jeg et mer nyanserikt språk. Fortellingen er streit, kronologisk normalprosa. Litterært sett kan det bli kjedelig. Er det noen grunn til at du ikke bruker formen mer?
- Jeg setter meg ikke ned og tenker: «Nå skal vi se, hvordan skal jeg bruke formen i denne romanen?» Jeg registrerer denne mistanken mot det enkle, rett frem-språket, historien som flyter lett – som om det er en litterær svakhet. For meg er det tvert imot et ideal. Handlingen er fortettet med veldig mange karakterer, scener og steder og ulike perspektiv, det er komplekst og krevende å få alt dette til å bli en troverdig fortelling som kan si noe nytt om noen ting. Det er dette, håper jeg, som eventuelt gjør denne romanen litterær interessant. Andre romaner kan ha andre litterære kvaliteter.
- Forlaget ødelegger litt når de omtaler boken som et portett av Norge i dag: Er det ikke snarere et portrett av en mor som ikke duger? Som ikke fant ut av relasjoner, av hvilke plikter hun har, av hva vi kan bety for andre og hva vi må godta og tilpasse oss?
- En slik lesning blir reduserende, for er det ikke like interessant å diskutere grenser for omsorg hos de andre karakterene, og deres relasjoner? Jeg har skrevet et portrett av mange mennesker, og sånn sett så er det vel også et portrett av Norge?
(Silje Marie Stavrum Norevik)