Samtidsruinar - Bergens Tidende 1. april 2008
Hva for et land er det vi bor i, egentlig? Hva bor i den norske folkesjelen, og hvordan kommer det til syne i våre omgivelser, i for eksempel ruinene fra vår nære fortid? Dypest sett er den slike spørsmål Marit Eikemo stiller i sin nye bok.
Tekstene er i utgangspunktet stemningsfulle og ladede beskrivelser av steder. Stedene, ruinene, fremkaller minner og refleksjoner, og følelser som savn, skuffelse og dårlig samvittighet. Savn over praktfulle byggverk som har mistet sin funksjon og står til forfalls, noen ganger lengt og nostalgi overfor menneskene og folkelivet som en gang yret i byggverket, som for eksempel på det fordums luksushotellet Solfonn i Hardanger. Skuffelse over at innbyggerne i Odda stemte mot å søke smelteverket med på UNESCOs verdensarvliste. Dårlig samvittighet over hvordan vi behandlet de bosniske flyktningene på Harastølen, og litt lenger tilbake i tid overfor den omfattende lobotomeringen av psykiatriske pasienter på Valen sykehus.
Stedene får mange ganger sterke metaforiske ladning, som i beskrivelsen av selene som lekende har inntatt den mektige Ekofisktanken. Skildringene av Ekofisk og ingeniørbragdene som der ble gjennomført, gir en science fiction-aktig følelse som fører tankene hen på Øyvind Rimbereids fremtidsscenarier i hans kanoniserte diktsamling «Solaris korrigert».
«Ingen tittel på grava», som tar utgangspunkt i den gamle kirkegården ved Valen sjukehus i Sunnhordland, er et av de mest gripende essayene. Marit Eikemos skildringer av lobotomi er så direkte at de er pinefulle å lese. Likevel er hun overhodet ikke kategorisk. For det psykiatriske sykehuset på Valen var også i perioder bostedet til dikteren Olav H. Hauge, og både hans og Gunvor Hofmos skjebner kan være vitnesbyrd om et psykiatrisk helsevesen som for mange var godt og humant.
På tross av grunnfølelser som savn og skuffelse, evner Marit Eikemo å se sakene fra mange vinkler, uten å virke argumenterende eller didaktisk. Ut av ruiner som litterært råstoff, kunne vi lett fått mye modernistisk melankoli, elleve norske samtidsdystopier, så å si, Men takket være klokskap og smidig skrivekunst blir tekstene åpne og mangefasetterte, ofte konstruktive.
Essayene er såpass knappe i formen og to-the-point at de noen ganger glir over i knallgod journalistikk. Når de settes sammen i en bok, kan helheten av og til virke noe formelpreget. Men dette er pirk, alt i alt bygger Marit Eikemos nye bok på en skikkelig god idé som er ypperlig gjennomført.
Jeg hadde stort utbytte av å lese Marit Eikemos debutbok «Mellom oss sagt», men syntes ikke at hun den gang fikk den responsen hun fortjente. Etter « Samtidsruinar» er det ikke lenger noen tvil om at hun er en av de mest markante stemmene i samtidslitteraturen. Hun fortjener haugevis av lesere.
(Rolf Enger)