Alt inkludert - NRK 31. aug 2015
Marit Eikemo utmerker seg gjennom språk, humor og empati som en viktig observatør av vår tid. Slik er det også i hennes fjerde roman, «Alt inkludert».
Da Agnes og datteren hennes Maja på 6 møter den nye husverten sin utenfor det som skal bli hjemmet deres på det nye stedet, blir husverten mildt forundret over flyttelassets absolutte fravær. Han sier det er «veldig uvanleg at folk ikkje har noko».
Men slik er det med Agnes og Maja. Hver sin trillekoffert, og det er det. Så langt leseren av Marit Eikemos nye roman «Alt inkludert», får vite, har de ikke en gang en fortid. De bare står der og venter på å bli sluppet inn. I huset, i nabolaget, inn til menneskene.
Konstruktiv usikkerhet
Marit Eikemo tar et grep som får leseren opp på tå hev fra første side.
Jeg tror det er dette grepet som får leseren opp på tå hev fra første side. Tenk etter: ta en hvilken som helst historie, den kan være helt alminnelig, grusom eller morsom. Så klipper du vekk begynnelsen, innledningen, alt som har gått foran, før karakterene slippes løs på leseren.
Da sitter du igjen med noe som kan være hva som helst, det lurer seg inn en usikkerhet. En konstruktiv usikkerhet om hva teksten forventer av deg:Hvordan skal du forholde deg til det du leser? ER det morsomt? Kan du le uten å gjøre deg til en kald fisk? Enda mer: Karakterene du møter kan være hvem som helst, hva som helst.
Norsk nabolag
Det er altså slik Marit Eikemo skriver om Agnes og Maja, mor og datter. For leseren er Agnes et blankt ark og det er gjennom hennes fortelling vi møter og blir kjent med et alminnelig norsk nabolag, til dels nybygd, med skole, lekeplass, villaer, kirke og noen blokker i nærheten.
Inkludert; dette litt lurvete hybelhuset som rommer en gammel kvinne som en gang skrev bøker, noen studenter i kollektiv, noen litt ubestemmelige arbeidsinnvandrere og altså, i kjelleren; mor og datter – seksåringen som for første gang skal få eget rom.
Fremmedgjøring
I Marit Eikemos forrige roman, «Samtale ventar» fra 2011, møtte vi Elisabeth Brenner, en temmelig desperat, tragisk og ufrivillig komisk figur, hvis nedtur det var umulig å forholde seg likegyldig til.
Om Agnes og Elisabeth er forskjellige, om historiene er ulike, følger det like fullt en slags gjenkjennelse med Agnes. De er begge fremmedgjorte i møtet med verden og menneskene, gjort tydelig gjennom en famlende stemning og gjennom karakterenes perspektiv. I begge tilfeller, og i sterk grad, det som på engelsk kalles «outside looking in».
Mennesker og ting
Det omtalte fraværet av et flyttelass åpner for en svært underholdende, og Eikemo-karakteristisk undersøkelse av den tingenes tid vi lever i. Agnes har ingen ting, men telefon har hun. Og dermed finn.no.
Hun finner en sofa til gi bort-pris, hun finner sengetøy i et dødsbo. Hun finner et helt, ferdigstylet barnerom til Maja hos en mammablogger. Men hun finner at det også følger menneskelig kontakt og forviklinger med tingene, også når de er gratis. Og mennesker blir hun ikke alltid klok på. Og verre blir det, når de tilsynelatende velfylte og tilfredsstillende livene brått avslører både tomhet og savn bortenfor gjenstandene.
Satiren og stemningen
Marit Eikemo er en særpreget forteller, men også en betydelig satiriker – en av de få som får sagt det hun vil uten å ty til ironi eller moralistiske spydigheter.
Hun utnytter i stedet sin empati, sin innsikt i menneskenes kår og en utsøkt observasjonsevne. Alt underbygges av et konkret og tilgjengelig språk, en nynorsk som aldri mister kontakten med sin egen innebygde humor.
Den underliggende uklarheten om hvem Agnes og Maja er, hvor de kommer fra, er en viktig leverandør til den særegne stemningen som hele veien løfter «Alt inkludert» til noe vanskelig definerbart, like fullt skarpsynt om samfunnet og tida. At denne auraen får leve forbi siste punktum, styrker romanen ytterligere.
(Leif Ekle)