Ensom i fellesskapet

with Ingen kommentarar
Alt inkludert - Dagbladet 29. aug. 2015

Marit Eikemos fjerde roman befester hennes posisjon som en av samtidslitteraturens skarpeste stemmer.

Original, vittig og karikert beretning om våre karrige eksistensbetingelser.

Kva skal vi med kvarandre?» spør Agnes i Marit Eikemos roman « Alt inkludert».

Det er et originalt dypdykk i vaklende fellesskap og bunnløs ensomhet. Og beskriver – med gjenkjennelig eikemosk vidd – hvor intetsigende våre liv er, om vi skreller det for tingene vi omgir oss med.

Hovedpersonen Agnes er nærmest patologisk hjelpeløs. Hun og den seks år gamle Maja flytter inn i et forsoffent hybelhus, i et ellers pent boligstrøk. De to ankommer nokså pengelense med hver sin koffert, og har tilsynelatende verken slekt eller fortid. Vi får hvert fall ikke vite noe om den. Hybelen er umøblert. Etter å ha sovet på klærne ei tid, skjønner Agnes at de må ha noen møbler. Hun går via Finn.no, og får de merkeligste fortellinger og tilbud.

Usympatisk

«Folka mine skal vekke empati, avsky og latter i brå kast», har Marit Eikemo sagt om sitt forfatterskap, som til nå rommer fire romaner. De handler alle om en ganske usympatisk person som kommer til et lite sted, og som både vil og ikke vil delta i det sosiale. Spørsmålet er om det finnes noe sånt som et fellesskap mellom mennesker, eller om det bare er bedrag og livsløgn. Eikemo er uttalt inspirert av Henrik Ibsen.

Agnes er – som Eikemos andre personer – irriterende usympatisk, fjern og selvsentrert. Når den gamle nabodamen ligger for døden, alene og hjelpeløs, går Agnes bare fra henne. Hun får andre til å ta seg av datteren. Ikke fordi hun ikke er glad i henne, men fordi hun ikke får det til, ikke skjønner datterens behov.

Når det er dugnad, sitter hun og spiser andres mat uten å bidra med noe. Mennene hun får kontakt med er alle gifte og ulykkelige. Også her virker hun helt hjelpeløs, og vurderer ganske saklig om hun må ligge med en mann fordi han gir henne et salongbord.

Skjønner ingenting

Samtidig er det noe sympatisk med hennes totale mangel på begjær. Møbler og ting skaffer hun seg bare på andres oppfordring. Hun planlegger ingenting, ingen måltider, ikke framtida. Hun lever helt i nuet, og skjønner ingenting av menneskene, hva hun skal med dem. Eikemo har liksom skrelt henne for alt vi omgir oss med, og viser da hvor lite som er igjen.

Mye av boka går på å utforske skjebner, og her har Eikemo en helt egen evne til å skape komikk: Om den overbeskyttende moren som går med nakkekrage uten å feile noe, som beskyttelse mot verden. Om kvinnen som har en mammablogg, men går så opp i den at hun ikke har tid til å ta seg av datteren sin. Eller den tilsynelatende vellykkede nabokona som har alt, men er så begjærlig etter ting at det ikke er plass til ektemannen. Selv drikker hun i smug hos Agnes. Alle prøver de å bygge mening i sine meningsløse liv.

Oppslukende

Jeg blir som alltid slått av hvor god Eikemo er. På et vis kan hun minne om Agnes Ravatn. Begge er humorister fra den samme nynorsktradisjonen. Begge er essayister med et skarpt blikk for samtida. Hos Eikemo er skjebnene såpass karikert at det nærmer seg satire. Men det er godt. Det er oppslukende. Det er treffende.

På sin måte er « Alt inkludert» også en skremmende fortelling om våre karrige eksistensbetingelser.

(Cathrine Krøger)