Arbeid pågår - Klassekampen 3. okt. 2009
Uklar: Smart og morsom, men litt uferdig roman fra Marit Eikemo.
Når en forfatter opererer innenfor ulike sjangere, er det fristende å lese de ulike tekstene i sammenheng med hverandre. Nå er kanskje dette en fristelse man ikke alltid skal gi etter for – det finnes nok av eksempler på at en forfatters essayproduksjon blir for styrende for resepsjonen av, for eksempel, den samme forfatterens romaner – men enkelte bøker tjener like fullt på å bli lest i en større forfatterskapskontekst.
I mine øyne er Marit Eikemos andre og ferskeste roman, « Arbeid pågår», en slik bok. Tematisk sett kan i hvert fall boka et stykke på vei leses som en skjønnlitterær utdypning av essaysamlingen «Samtidsruinar» (2008). Også i årets utgivelse lar Eikemo refleksjoner rundt forlatte og/eller uferdige byggverk utgjøre utgangspunktet for en mer omfattende kulturanalyse. Dét gjør boka relevant og ambisiøs, men selv skulle jeg ønske at den våget å gå mye lenger i analysene.
«Arbeid pågår» forteller om Harald Strand som holder på med en avhandling om Ibsen, eller rettere: om parodier på Ibsens stykker, og om forholdet mellom parodi og original. Målet med avhandlingen er å «levere eit kritisk bidrag til både Ibsen-forskinga og den norske selvforståinga», men han er nå flere år på overtid, og har derfor bestemt seg for å reise til Costa Blanca for å gjøre arbeidet ferdig. Den spanske kyststripen er blant de mest utbygde områdene i Europa, og grunnen til at Harald reiser akkurat hit, er at han på denne enorme byggeplassen, der alt framstår som likt, ikke forventer å finne noe som helst av historisk eller kulturell interesse, og dermed heller ikke noe som kan distrahere ham.
Ting går imidlertid ikke helt som planlagt. Ikke overraskende blir han distrahert – av Alice ved bassengkanten, av vaktmesterens bedrifter, av bokompleksets intriger – og til tross for at Eikemo midtveis, og som en kommentar til plottet i «Hedda Gabler», lar ham insistere på at det forsvunne manus ikke lenger er et troverdig motiv (Ejlert Løvborgs mye omtalte manus forsvinner som kjent mot slutten av stykket), … Vel, la oss bare si at han etter hvert begynner å likne, ja, en parodi – på en Ibsen-karakter.
Eikemos roman av året er både smart og morsom, og den fungerer bevisstgjørende – men kanskje baler den med større og flere spørsmål enn den selv skaper rom for. I hvert fall synes jeg noe av problemet med boka er at den blir i overkant antydende. Jeg innser at boka nok ikke ønsker å være fullstendig avklart, men når den først har et politisk anliggende, skulle jeg ønske at den var tydeligere i formuleringen av det. Om man leser boka i forlengelsen av «Samtidsruinar», er det for eksempel nærliggende å forstå den som en kritikk av den massive utbyggingen av et sårbart område, der utallige hus attpåtil står tomme. Samtidig synes boka også å sympatisere med dem som kommer hit – som alle i en viss forstand er klassereisende – og om den harselerer over noen, er det over nordmenn med fordommer mot utflytterne. Sånn sett er boka dobbel, men den virker ikke veldig interessert i å utdype, eller ta stilling til, dobbeltheten. I stedet får man høre vel mye om Harald Strand, som i seg selv ikke er en spesielt interessant karakter. Når det gjelder koblingen mellom Ibsen og den norske selvforståelsen, som denne boka er langt fra alene om å etablere, synes jeg heller ikke det er selvsagt hva den egentlig består i. Ibsen er sannsynligvis av relevans for mer av bokas handling enn den som direkte angår hovedpersonen, men på hvilken måte – det får jeg ikke helt taket på.
(Kaja Schjerven Mollerin)