Frem fra ruinene

I debutromanen «Mellom oss sagt» fra 2006 viste Eikemo et sjeldent talent for å skildre nøyaktig hvordan halvstuderte urbane norskinger midt i livet snakker og tenker. Denne gang oppsøker hun nedlagte, sammenraste eller aldri fullførte bygg for å prøve å fravriste stedene deres tause historier om for lengst opphørt aktivitet.

Når reisen begynner i et nedlagt smelteverk i Odda, er det lett å tolke Eikemo som en arvtaker til Kjartan Fløgstad og en etter hvert velkjent hyllest til vestlandsk industrikultur. Men her reiser vi også til hoppbakker og kjøpesentre, og et lager som fungerer som mausoleum for landets nå forbudte spillautomater, blir gjenstand for forfatterens omsorgsfulle opphenting fra skraphaugen: finnes det historier bak de demoniserte spillmaskinenes barske eksteriør? Det er et demokratisk prosjekt som vil frigjøre fra stereotyper om hva som er verdige objekter for reiseskildring gjennom å ikke bare skildre opplagt minneverdige steder, men også norske møteplasser som Stovner Senter og Costa del Sol.

Også denne interessen for en klasse utenfor den skravlende (som begge forfatterne selv tilhører) kan minne om Fløgstad. Hos Eikemo er likevel Fløgstads sterke ideologiske klasseposisjoneringer, vekslet mot en mer varsom sensibilitet. Men som et vennlig nikk til tradisjonen spiller hun samtidig på ordspill i beste (eventuelt verste) Fløgstad-tradisjon når hun oppdager at pakkhuset ved smelteverket i Odda demonteres og sendes av sted til Pakistan: «Du tok den? Pakkisane hentar pakkhuset. Det blir eit flott pakkhus i Pakistan.».

Globale undertoner ligger stadig under når Eikemo ikke bare blir vitne til pakkhusets internasjonale karriere, men også oppdager at det norske bakeriet i Torrevieja er det samme som hun selv som tenåring jobbet ved i Odda Ð etterkommerne av den opprinnelige eieren har flyttet bakeriet til den norske kolonien i Spania.

Fløgstads gamle tese om industrikulturen som blir kulturindustri, kan også skimtes når vi drar til et Lofoten så fylt av kunstgallerier og kulturelle selvrealiseringsdrømmer at kulturskribenten Eikemo blir kvalm av det: «Dersom du kjem til eit gammalt fiskevær i Lofoten som reklamerer for meir enn tre ulike trommekurs, bør det ringe ei varsellampe, ein alternativ-alarm».

Mest inntrykk gjør det spøkelsesaktige besøket på Valen psykiatriske sykehus, der forfatteren Olav H. Hauge i sin tid var pasient, og der all ironisk selvrefleksjon må vike for et innlevende forsøk på å se historien til asylets mindre celebre innlagte, et prosjekt som i seg selv kunne vært en bok verdig.

Samtidsarkeologi har nærmest per definisjon en nostalgisk slagside: Se, sånn var det, husker du? Og hvis vi begge husker det, må det vel være interessant? En nostalgi som umiddelbart avføder en motreaksjon hos leseren: Hva så, skjønner du ikke at vi ikke kan ta vare på og dyrke alle minner bare fordi vi har dem? Alt dette har en klok forfatter som Eikemo selvsagt reflektert inn for lengst, og resultatet blir at hun både lar seg rive med av og stritter blidt imot prosjektets iboende nostalgi samtidig.

Forfatterens observasjonsevne gjør at tekstene aldri kan bli kjedelige eller intetsigende. Men det gnistrer kanskje ikke like mye av fandenivoldsk originalitet her som i den humoristiske og skarpe debutromanen. I forhold til den er «Samtidsruinar» en mer beskjeden utgivelse med korte tekster som ofte er ved veis ende idet de når frem der de virkelig begynner å engasjere. At så få til nå har oppdaget Eikemos presise samtidsskildring i romanen «Mellom oss sagt», er imidlertid et tap det ikke er for sent å rette på.

(Anne Farsethås)