Alt inkludert - Aftenposten 13. sep. 2015
Marit Eikemo undervurderer leseren i sin nye roman. Innimellom må du le likevel.
Humor er en mangelvare i norsk samtidslitteratur, men heldigvis finnes det en liten gjeng som dyrker komikk og satire. De mest sentrale navnene er Marit Eikemo, Olaug Nilssen, Gunnhild Øyehaug og Agnes Ravatn.
Alle sammen skriver nynorsk. Det er ikke helt tilfeldig. Nynorsklitteraturen har en egen tradisjon for galgenhumor og ironi, et lakonisk utenfrablikk på både flertallet og autoriteter.
Uromoment til begjær
Marit Eikemo (44) skriver essayistikk og skjønnlitteratur; Alt inkludert er hennes fjerde roman. Den har klare fellestrekk med både Arbeid pågår og Samtale ventar. En slik søskenlikhet internt i et forfatterskap kan saktens skape gjensynsglede hos leseren. Men i dette tilfellet gir likheten også en følelse av – litt for fort – å skjønne hva opplegget går ut på.
Allerede på side 13 har jeg notert følgende spørsmål i margen: Hun flytter rundt? Og det tar ikke lang tid før den kvinnelige jeg-fortelleren er definert som en rotløs karakter.
Agnes dumper ned i et nabolag der hun fra første dag kan nyte godt av både ny og gammel delekultur. Naboene står nærmest i kø for å hjelpe henne, og møblene skaffer hun gratis på FINN. I likhet med Elisabeth i Samtale ventar blir Agnes et uromoment som skaper spenning, begjær og frustrasjon.
Eikemo avslører den ofte så idylliserte delekulturen som et finmasket spill der også de som står på bar bakke forventes å legge noe i potten.
Alenemor med Candy Crush
Det er et trangt og monotont hverdagsliv denne forfatteren vil portrettere. Spørsmålet er hvor mye en skjønnlitterær tekst tåler av denne monotonien før også den blir monoton.
Eksempelvis er Alt inkludert full av digitale rekvisitter. Navn på spill som Candy Crush og Super Mario dukker opp utallige ganger. Både Agnes og datteren Maja er åpenbart spilleavhengige. Som mor, så datter, skjønner vi. Og leseren har forlengst forstått poenget når Eikemo etterhvert faller for fristelsen til å skildre problemet i klartekst: «Ingenting anna enn spelet var i tankane mine. Ingenting anna vedrørte meg». Utallige scener skildrer hvordan mor og datter synker ned bak hver sin skjerm.
Det er morsomt første gang Agnes bruker uttrykket «between jobs» om sin livssituasjon, men det er for klisjépreget til å tåle repetisjoner. Tilsvarende er det komisk når en av nabodamene avslører sin nederdrektige interesse for boligmarkedet. I lengden er et slikt karaktertrekk likevel for tamt til å holde spenningen oppe.
At helheten blir for slapp, betyr ikke at Alt inkludert er uten høydepunkter. Særlig har Eikemo et skarpt og frekt blikk på diagnosekultur og velferdssamfunnets bivirkninger.
Bokens beste scene utspiller seg i kjellerleiligheten til Agnes. Mens de drikker vin, innrømmer en nabo at hun bruker nakkekrage selv om hun ikke har noen nakkeskade. Hun har funnet kragen på loftet, i sakene til eksmannen:
«Då eg fann den, blei eg først ståande å kjenne på den, og hugsa den tida då mannen min var skadd. Det var ei spesiell tid for oss. Då eg såg kragen, sakna eg den tida, merkeleg nok, så eg tok den på meg og prøvde å hugse korleis han må ha hatt det då. Det merkelege var at eg likte det umiddelbart (…). Det kjendest som om eg kunne halde alt saman med denne kragen.»
I den videre samtalen evner Eikemo å skape et fullstendig troverdig bilde av et menneske som er blitt avhengig av en oppdiktet diagnose. Det gir mening at nakkekragen kan fungere som et slags vern mot små og store farer. Forfatteren vinner leserens forståelse for en livsfølelse som er direkte undergravende for velferdssamfunnet. Slik fungerer den gode samfunnssatiren.
Omsorgssvikt?
Morsrollen er et annet ømt punkt i Alt inkludert. Mor og datter lever i en symbiose som forhindrer Agnes i å se datterens selvstendige behov. Eikemo antyder en slags omsorgssvikt, men det kommer aldri til et dramatisk klimaks av den typen Hanne Ørstavik skaper i Kjærlighet. Eikemo holder på hverdagsrealismen.
Jeg anerkjenner valget, men savner samtidig et litterært sprang som kunne løfte avslutningen. I Arbeid pågår tar hun et slikt sprang inn i absurdismen. Eikemo hinter faktisk til dette grepet i den aller siste scenen i Alt inkludert. Men i stedet for å vekke gjensynsglede, blir det en påminnelse om at Marit Eikemo har skrevet djervere bøker før.
(Ingunn Økland)