Gripende, sprikende

with Ingen kommentarar
Her. No - Bergens Tidende 27. nov 1999

Her, no er virkelig en leseropplevelse, om enn noe sprikende.

Så lenge ungdom har eksistert som begrep, har unge mennesker protestert mot å bli oppfattet som én ensartet gruppe. Samtidig er det knapt noen annen aldersgruppe som til de grader er så opptatt av å finne tilhørighet ved å være som de andre, tilhøre gjengen. Her, no kan leses som en støtteerklæring til alle som forlanger å bli sett og hørt som den de er, ikke som «typisk ungdom» eller «typisk bygdeungdom» for den saks skyld. Om det etter hvert er blitt akseptert at ungdom er en sammensatt gruppe, så opplever vi stadig nye forsøk på å generalisere bildet av unge mennesker i distriktsnorge. Boken til Marit Eikmo er velegnet som motargument mot enhver slik forenklet framstilling av virkeligheten.

Her, no lar oss møte et tjuetalls unge mennesker mellom 15 og 20 år, de fleste bosatt i bygdebyer på Vestlandet, i Jølster, Odda, Ålvik. Fucking Ålvik, ifølge Magnus, som har sett verden utenfor, han har nemlig bodd i Os Men ingen skal beskylde denne boken for å surfe på bygdehets-bølgen, som framstiller bygden som et underlig sted befolket av rasistiske raringer på moped. Marit Eikemo tar oss med til de mest varierte miljøer, med varme og humor lar hun oss møte unge mennesker som lever de forskjelligste liv og som drømmer sine høyst ulike drømmer. Linn som sjonglerer og vil gå sirkuslinjen i Nordfjordeid, Kristoffer som stryker til artium og mener det er underbevisstheten som vil det slik, for da må han nemlig lykkes som musiker, Jonny som er lærling på Norzink og aldri vil flytte fra Odda, Kjellfrid i Jølster som er fornøyd så lenge hun har hest og hund og det finnes kino i Førde. Kom ikke til Kjellfrid og snakk om at livet på bygda mangler mening. «Hesten heiter Bellinda fordi det betyr den vakre. Hunden har fått namnet sitt etter den blinde guden Balder, fordi hunden har ein skade han óg, i nakken. Det passa fint. – Alt har ei meining her, seier ho.» Her, no er en utpreget journalistisk bok, det er både en kvalitet og et problem. Boken formidler øyeblikksbilder fra korte møter med mennesker og miljøer. Tekstens journalistiske preg understrekes av bildene som pressefotografene Eirik Brekke og Oddleiv Apneseth har tatt. Det hele fremstår som en samling reportasjer av varierende karakter og omfang.

Best syns jeg om de kort-korte tekstene som byr på overraskende sluttpoeng, nesten som dikt. Skildringene av ung kjærlighet er nydelig utført både på tekst- og bildesiden, for meg er dette blant høydepunktene i boken.
Jeg er mer i tvil om helheten i prosjektet. Jeg syns det er vanskelig å finne tråden og sammenhengen, den ene, samlende idéen som må til for å gjøre en bok til noe mer enn summen av deltekstene. Eikemo har skrevet et fint, personlig forord om sin egen opplevelse av å komme til byen som ung student. Mens jeg leser tar jeg meg stadig i å lure på «hvor er vi nå?», «handler dette også om ungdom som reiser til Bergen?». Men det gjør det ikke alltid, tema i tekstene varierer, det handler om drømmer, venting, om å bli sett, om å skape mening i tilværelsen. I litt for stor grad syns jeg Eikemo overlater til leseren å finne meningen med boken. Det kan gjøre leseropplevelsen mer krevende enn den behøvde å være. For Her, no er virkelig en leseropplevelse, om enn noe sprikende.

(Hege Lamark)