Mellom oss sagt - Dagbladet 27. nov. 2006
Underholdende og samtidskritisk debutroman
Debutanten Marit Eikemo skriver vittig og nyansert om singellivet i et samfunn som mildt sagt ikke er rosenrødt.
Underholdende om singelliv, forelskelse, fyllenerver og uelegant sosial opptreden. Det kunne vært en beskrivelse av Bridget Jones-bøkene, men passer også godt på Marit Eikemos debutroman. Den tidligere Syn og Segn-redaktøren skriver vittig om å være singel og ikke helt i tetsjiktet sosialt og jobbmessig. «Mellom oss sagt» er imidlertid langt mindre rosenrød enn den såkalte chick-litteraturen.
Den anskueliggjør hvordan det oppleves å falle ut av stadig flere av samfunnets målgrupper, uten å finne en plass i nye.
Ensomhet
Regine har en jobb hun ikke engasjerer seg i, en leilighet hun ikke trives i og en familie som maser. På toppen av alt er vennene i gjengen fra studietida i ferd med å etablere seg. Regine føler seg ensom og utilpass og slår i hjel helgene med å gå på visninger. Hun gjør det ekstra vanskelig for seg ved å være bisk og intolerant, noe som setter en ueffen spiss på den sosiale kompetansen hennes. Det ender ofte med at hun skremmer vekk folk. Som når hun innleder en samtale med wonderboyen på jobben, tyrkiske Karim, slik: «- Korleis går det? spurte eg Karim. – Jo då. Det var konversasjonen sin. Eg fekk vel vri samtalen over på hans kulturelle bakgrunn (…) – Eg las i avisa at dei skulle opne for kvinnene i moskeane i Tyrkia no. Karim så forskrekka på meg». Men istedenfor å korrigere den barduse åpningen, fortsetter Regine i samme spor: «Det er vel viktig for Tyrkia å kvitte seg med noko av fundamentalismestempelet dersom dei skal ha ein sjanse til å bli med i EU, sa eg.» Regines sosiale antenner er ikke de beste og forsøket på samtale strander.
Tilhørighet
Eikemo skriver morsomt og med satirisk brodd om identitet, intimitet og vennskap i det moderne samfunnet. Hun er en skarp observatør og anskueliggjør hvordan det oppleves å falle utenfor de etablerte fellesskapene; enten det er de giftes, småbarnsfamilienes, arbeidstakernes eller huseiernes. Det gjensidige mistillitsforholdet mellom de innenfor og de utenfor, er godt grepet.
Regines maniske og litt hjelpeløse atferd er også fint utpenslet. Romanen blir interessant nettopp gjennom den nyanserte tegningen av henne. Man føler både medynk og motvilje mot Regine. Motvilje fordi hun selv er like rigid som «det etablerte» hun forakter. Medynk fordi hun ikke har all verden av selvinnsikt, men prøver å forstå seg selv og lære seg å stå opp for seg selv. Skuffelsen og desperasjonen hun føler når vennene glir unna, gjør også inntrykk.
For «kva gjer ein når ein har mobilen full av kontaktar, men ingen å snakke med?»
(Maya Troberg Djuve)