Kunsten å holde fast et minne

Samtidsruinar - Aftenposten 29. mars 2008

Marit Eikemo utforsker Norge ved å bryte seg inn i rester av vår nære fortid.

Dette er essays i egentlig forstand. Spørsmål. Bred utforskning. Leseverdige forsøk på svar.
Journalist og informasjonssjef Marit Eikemo har oppsøkt, delvis brutt seg inn i, ti bygg og anlegg som hver på sin måte vitner om moderne triumfer, om spenning og underholdning. De innvarslet en gang nye tider eller var åsted for glemte dramaer.Om disse har Eikemo skrevet ti essays som sammen med assosiasjonsskapende foto av ulike fotografer, er blitt til boken Samtidsruinar.

Står og forfaller. Felles for de stedene Eikemo har valgt seg ut er at de har vært viktige for henne selv eller andre, ikke som personlige minnesteder, men som noe mange har et forhold til. Felles for dem er også at ingen ser ut til å ha bruk for dem lenger. De står og forfaller. Eikemo vil finne ut hva de var, hvorfor de står der og hva de sier oss og henne nå.

Skuibakken. En kjeller full av nå forbudte spilleautomater. De tomme bygningene etter smelteverket i Odda. Den ufullførte spaparken som en gang skulle gi Torrevieja i Spania en arkitektonisk attraksjon. De kunne vært glemt hvis det ikke var fordi de til dels digre fysiske restene insisterer på minnet om hva de har vært.

Livet går videre uten ferier på det engang så fasjonable Solfonn høyfjellshotell oppunder Folgefonna. Uten at vi husker asylsøkeropprøret på Harastølen sanatorium i Luster. Uten Eggemoen militærleir utenfor Hønefoss eller alle de andre stedene der det har krydd av soldater, men nå bare står tomme brakker tilbake, hvis ikke staten alt har avhendet grunnen.

Energisk spørrende. Hva mister vi om dette blir glemt og borte? Hva betydde disse stedene for folk? Hva har skjedd her? Hva skal skje her nå?

Slike spørsmål stiller Eikemo i de ti til dels svært ulike tekstene som på energisk spørrende vis er bygget rundt reiser til «ruinene». Hun finner små og store konkrete minner om mange slags liv, om planer og ambisjoner. Men også annen fortid dukker opp i skribenten. Filmer, musikk, poetiske sangtekster, livsfølelse i ulike livsfaser, historiske hendelser, noen ganger direkte relatert til det fysiske stedet eller gjenstandene, andre ganger trukket inn som assosiasjoner. Alt forbundet på en eller annen måte med utforskning av minne og glemsel. Dette er essays i egentlig forstand. Spørsmål. Bred utforskning. Leseverdige forsøk på svar.

Mennesker fra nær fortid svever som gjengangere over sidene, med Eikemos musikk- og poesiinnfall som lydspor.

Vårt tapte liv. Noen av forsøkene kommuniserer eller kommuniseres dårlig. To tekster om nedlagt industri føles som én for mye. Men de aller fleste av disse essayene tegner et spenningsfylt landskap der vemod og trang til å holde fast er grunnstemningene.

Den fortidige livsutfoldelsen vekkes og mennesker fra nær fortid svever som gjengangere over sidene, med Eikemos musikk- og poesiinnfall som lydspor.

Samtidig med at en leser om fordums aktivitet og betydning, og forfallet dokumenteres, hører jeg utbruddet «Det er da for galt», og de evige spørsmålene: Bevare? Lage museer og minneparker? Eller la dø, jevne med jorden og gå videre?

Skal vi dyrke nostalgi eller historieløshet? Hvor mye ressurser skal fortiden ha lov til å binde? Mitt svar er at vi har nok fortidsminner å vedlikeholde. Sirlig positivistisk dokumenterte samlinger gir oss ikke vårt tapte liv tilbake. Men det finnes en tredje, mer poetisk og kanskje bedre vei til «udødelighet».

A future for our past. På fjorårets Venezia-biennale var Japans paviljong fylt av Masao Okabes kunstprosjekt Is there a future for our past?

Der dokumenterer han restene av den nedlagte jernbanestasjonen der togene siden 1894 har fraktet soldater til flåtehavnen i Hiroshima og ut i fire kriger.

Okabe la papir på restene etter plattformen og risset over med svart kritt for å føle og tydeliggjøre overflaten. Han presset planter som vokste mellom steinene. Han samlet sammen gamle aviser som omtalte relaterte hendelser og særlig atomsprengningen over Hiroshima 6. august 1945. Han hentet hele murblokker fra stasjonsrestene inn i galleriet slik at følelsen av nærvær og betydning blir enda sterkere.

En hel utstilling av inderliggjort fortid. Ikke gjenskapt, men fastholdt, omskapt og formidlet med et alvor i detaljene og tilført en subjektiv, kunstnerisk dimensjon historiske museer neppe ville tørre å stille ut.

Holde fast – gi slipp. Jeg vet ingen bedre måte å karakterisere Marit Eikemos uvanlige bokprosjekt på enn at det ser ut som en litterær variant av Okabes utstilling. Fremtiden for vår nære fortid må i de aller fleste tilfeller ligge i det fysisk opplevde, personliggjorte, kreativt utforskede og temperamentsfylt formidlede minnet.

Den sterkeste teksten i Eikemos bok er uten tvil «Ingen tittel på grava». Essayet er bygget over et besøk på kirkegården der pasientene fra Valen psykiatriske sykehus ble gravlagt. Den ligger gjengrodd inne i skogen, adskilt fra bygda slik asylet var et ikkested utenfor samfunnet. Akkurat det stedet roper på bevaring og oppreisning.

De ni andre er med denne boken holdt fast i tekster mange ganger mer minnerike enn de fysiske restene vi kan se i museer eller ved ymse gjenbruk. For de fleste av stedene er dette nok.

Det er en kunst å holde fast et minne slik Eikemo gjør. Det er også en vei til å gi slipp.

(Arnhild Skre)