Mellom oss sagt - Morgenbladet 10. nov. 2006
I sin debutroman skildrer Marit Eikemo ensomhet i et ukunstlet og fint språk.
Kjære Regine Hansen! Jeg håper du har fått det bedre etter at du sluttet på Aetat. Du er kanskje ikke lykkelig, men jeg tror du er blitt tryggere på deg selv. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk til denne romanen om deg da jeg begynte å lese. Jeg var redd Marit Eikemo hadde skrevet en altfor politisk og problemorientert bok. Ikke spør meg hvorfor jeg fryktet akkurat det, men når en tidligere redaktør nærmest får i oppdrag å skrive en roman, er det grunn til å være mistenksom.
Desto mer gledelig er det å kunne fastslå at historien om deg slett ikke er blitt en oppvisning i slappe karaktertegninger blandet med et middelmådig budskap om ensomme og fremmedgjorte liv i OljeNorge anno 2006. Jo da, historien handler om ensomhet. Først og fremst ensomhet. Men å være ensom er jo ikke noe nytt. Selv om kanskje kløften mellom forventningene til våre liv, og livet slik det faktisk blir, er blitt større og mer kunstig? Kunstig fordi friheten vi tror finnes, er en frihet som går ut på dato. Det var vel noe sånt som skjedde med deg, Regine? Etter lange studier på universitetet ender du opp i et vikariat på Aetat. Ikke at det er noe galt med Aetat! Men du hadde større mål. Andre mål.
Bergen. I boken er du i Bergen, og du er et sted i trettiårene. På fritiden går du av egen fri vilje på boligvisninger. Det er en slags hobby. En gang på 90-tallet studerte du ved universitetet. Du fikk noen gode venner der, hadde din egen lille krets. Det var i hvert fall slik du følte det den gang. Noen av vennene har du fremdeles kontakt med, men du ser samtidig hvordan fellesskapet du tilhørte mens du studerte, ikke nødvendigvis er verdt å holde liv i lenger.
Godt fortalt. Etter en litt famlende åpning, der jeg en stund var redd for at Eikemo hadde skrevet nyrealistisk hverdagspornografi, snur plutselig min skepsis. Kanskje har det noe med det ukunstlete og fine språket å gjøre? Eller er årsaken den at jeg faktisk synes romanen er veldig godt fortalt?
Under lesningen blir du gradvis viktig for meg, Regine. Man kan selvsagt ha ulike kriterier for en god roman, men ett av dem lyder: rører romanhelten ved meg? Ja, du gjør det, Regine. Som mange yngre mennesker har du et stort behov for å høre til og være en del av noe større. En skulle tro at unge mennesker i dag har all verdens friheter og valgmuligheter, men du opplever det ikke slik. Din ensomhet kjemper hele tiden med behovet for tilhørighet og trygghet hos andre. Et sted sier du: «Gode vennskapar handlar ikkje om gode menneske. Gode vennskapar handlar berre om dette: Likar vi kvarandre like godt? Er vi saman, eller er vi åleine?»
Sårhet. Du kjenner paradoksene som oppstår i spennet mellom et behov for ekte vennskap og en manglende trygghet i å være alene. Du gjør oppdagelser som denne:
«Eg skrolla gjennom adresselista på telefonen utan å finne nokon som det ville vere hundre prosent naturlig å spørje. Eg kunne knapt tru mine eigne auge, kor mange namn står det her? 100? og ingen eg kan spørje om å hjelpe meg med flyttinga?»
Det er påfallende hvor mange mennesker som befolker denne romanen, uten at det får særlig stor betydning for din hjelpeløse hunger etter nærhet og kontakt. Det ligger en veldig sårhet i den erfaring at selv om vi i dag har nærmest ubegrensede muligheter til å kommunisere med hverandre, opplever mange i stigende grad seg selv som isolert i møte med andre. At du på fritiden går på boligvisninger og slik får innblikk i folks private hjem, sier mest om samfunnet du og jeg lever i. Et samfunn der det private rom for lengst har invadert det offentlige. Friheten du en gang følte på vegne av deg selv, har blitt til en slags panikk pådyttet deg i form av krav og forventninger om en helt bestemt form for vellykkethet du ikke klarer å innfri.
Barseltårer. Jeg måtte tenke på deg, Regine, da jeg utenfor Bok i Sentrum her forleden plutselig befant meg midt i et hav av barnevogner. Det var så mange av dem at jeg et øyeblikk fryktet for min egen dømmekraft. Jeg ble nødt til å innrømme et visst hat mot alle disse mødrene og barna deres. Det er mulig det var mengden barnevogner som gjorde utslaget. Antakeligvis hadde jeg ikke følt det slik om jeg traff en enslig mor på tur med barnevognen sin. Men der og da kunne jeg ha hylt!
Jeg tenker på noe du sier et sted: «Eg hadde alltid syns det var noko fråstøtande med nybakte mødrer, men det kunne eg ikkje seie. Eg kunne berre tenke på dei som opne sår som det rann både blod og mjølk og barseltårer frå.»
(Gabriel M. Vosgraff Moro)