Langdryg småstedsrapport

with Ingen kommentarar
Samtale ventar - Dagens Næringsliv 24. sep. 2011

Marit Eikemo har vist seg som en mangfoldig, skarp og lovende forfatter. Derfor blir hennes nye roman «Samtale ventar» en skuffelse.

GRETTENHET er et undervurdert trekk, både i livet og litteraturen.

Den rette dosen surhet kan være til nytte i livet, og riktig underholdende såvel der som i litteraturen. Men for at den skal være artig heller enn trøttende, bør den helst ikke bli for bitter, og dessuten opptre i kombinasjon med humoristisk sans og en viss sjarm. Ikke ubetydelig selvtillit krever den også.Elisabeth Brenner, hovedperson og jeg-forteller i Marit Eikemos tredje roman, » Samtale ventar», er ganske visst sur, først og fremst på sine medmennesker og hvordan de maser for å fremstå som vellykkede og i takt med sin tid. Men sjarm og humor er hun dårligere utstyrt med, og ganske snart viser det seg at selvtilliten er på full fart mot nullpunktet. Skam og selvforakt er mer dekkende begreper. Elisabeth mangler fandenivoldskheten som skal til for å bli en fullblods «hater».

LØGN. Snarere lyver og roter hun det til for seg på et vis som nesten ikke er til å tro, og som Eikemo heller aldri gir særlige gode grunner for. Det er i det hele tatt en stund siden jeg har støtt på en skjønnlitterær hovedperson jeg etterhvert så til de grader har mistet tålmodigheten med som Elisabeth, hennes åpenbare sårbarhet til tross.
Brenner er på attføring etter å ha gått på «ein smell» i livet som vellykket journalist i Bergen. Akkurat hva som gjorde henne vellykket er vanskelig å oppdage i måten Eikemo skildrer henne. Særlig mye om Elisabeths tidligere liv får da heller leseren aldri vite. I » Samtale ventar» har hun reist til Einvik, et smått og fallert industristed. Årsaken er en liten jobb hun har fått: Hun skal gjøre intervjuer med Einvik-beboere som skal bli råstoff til et dialektforskningsprosjekt på universitetet.

ROLLESPILL. Eikemo har tidligere vist seg som en skarp observatør av samtidens sosiale rollespill, og i tematiseringen av konvensjonene for hvordan livet helst bør leves, har den realistiske » Samtale ventar» likhetstrekk med Eikemos skjønnlitterære debut, den fine romanen «Mellom oss sagt». Også der var hovedpersonen en velutdannet kvinne i 30-årene som slet med å møte omverdenens forventninger. Ikke bare er Elisabeth utdannet og byborger. I en alder av 38 har hun ingen mann, og flytter inn blant alskens rusk og rask på de såkalte «brakkene». Det går som det må gå: Einviks sladdertørste husmødre begynner å snakke, og i tråd med at Elisabeth selv forteller, skjer ting rundt henne som heller ikke leseren riktig forstår. Til slutt møter hun stengte dører.
Tittelen » Samtale ventar» er likevel mer betegnende for romanen enn godt er. Teksten flyter i og for seg smidig og greit, men får aldri tilstrekkelig med driv og taktskifter. Intervjuideen er god: Den leder Elisabeth inn dørene til alle fra den nettpornobesatte forfatteren som får ros av storbykritikerne, men aldri har overvunnet hjemstedets skepsis, til alkoholiserte, oppsagte verftsarbeidere. Hun kommer i sannhet bak fasaden, og betros de mest intime historier. Forfatteren tilbyr henne sågar en slags faustisk pakt. Likevel synes jeg aldri portrettet hjemmebesøkene tegner, tilfører noe nytt til et allerede veletablert og nokså klisjaktig bilde av det postindustrielle småsteds-Norge. Elisabeths Einvik-eksil er ikke uten treffende og komiske øyeblikk, men også humoren har vært adskillig mer fremtredende hos Eikemo tidligere.

VEKK. I skildringene av dem som lengter bort fra småstedet, minnes jeg på noen av ungdommene i Eikemos flotte reportasjebok fra Vestlandet, «Her, no», den aller første utgivelsen hennes. Forholdet mellom storby og småsted løper, i likhet med forholdet mellom ensomhet og fellesskap, gjennom hele romanen. I essaysamlingen «Samtidsruinar» viste Eikemo seg dessuten som en klok tenker. Men også på et mer intellektuelt nivå har » Samtale ventar» få overraskelser å by på. Den stadige tematiseringen av sosiale medier bidrar med lite nytt, og en forsiktig vending i retning av kriminalroman renner ut i minimalt. Heller ikke et i utgangspunktet lovende persongalleri får Eikemo det store ut av. I det hele tatt er » Samtale ventar» svak på intrige og merkverdig uengasjerende. Altfor lang er den også. Jeg krysser fingrene for at den begavede Eikemo vender sterkere tilbake i neste utgivelse.

(Kåre Bulie)