Langtekkelige samtaler

with Ingen kommentarar
Samtale ventar - Dagsavisen 30. nov. 2011

Marit Eikemo har i tidligere utgivelser tatt samtida på kornet. Men «Samtale ventar» mangler gnisten.

Man trenger ikke nødvendigvis ha sympati med en litterær karakter for å ha glede av ei bok. Et godt eksempel på det er Mickey Sabbath i Philip Roths roman «Sabbath’s Theatre». Mickey er en tvers igjennom ufyselig type, ekkel, pervers og provoserende – ingen du vil ha som bordkavaler. Samtidig innehar han en nærmest morbid sjarm. Elisabeth Brenner, hovedpersonen i Marit Eikemos tredje roman, er verken pervers eller ufyselig. Likevel irriterer hun meg grenseløst.

Når vi møter henne er hun full av skam og selvforakt. Grunnen kan skyldes en karrieremessig smell: hun har vært utenfor arbeidslivet i to år, lever på penger fra Nav og lider under tapet av fellesskapet. Alt hun har igjen er Facebook-oppdateringer fra folk hun misliker og falske statusoppdateringer postet av henne selv: «Elisabeth Brenner reiser til New York! (10 liker!)». Det er kald november, og hun er på vei til den lille bygda Einvik for å samle dialektprøver, et enkelt og fint oppdrag satt i gang av Nav: en ny sjanse, blanke ark. Problemet er at Elisabeth Brenner vegrer seg mot å snakke med folk, og har en hang til å utsette, snarere enn å handle.

Tidligere har Eikemo skildret samfunnets sosiale normer med kvasshet og ravnsvart humor. Også « Samtale ventar» begynner lovende, med flere vittige observasjoner rundt denne «avbrytelsens tidsalder», hvor det alltid er noe å sjekke, oppdatere, tvitre eller poste. Når hovedpersonen scroller seg nedover Facebook og ser alle likes-ene, kjenner hun en forakt, «ein slags uvilje mot å juble fram kvar minste vesle siger» – før hun selv trykker på «liker» – sånn forholder en seg nemlig nøytral. Jeg humrer, fordi jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Eikemos to foregående romaner tar tak i mer eller mindre mistilpassede personer som strever med forventningene fra omverdenen. Elisabeth Brenner glir rett inn her: hun er 38 år, har verken karriere, mann eller barn, noe som understrekes når hun flytter inn som eneste kvinne blant arbeiderne i brakkebyen.

Igjen er det ensomhet og suget etter å høre til i et større fellesskap som er Eikemos hovedanliggende. «Når eg først hadde fått auge på eit menneske, ville eg nærmare det menneske, alltid nærmare», tenker hovedpersonen. Og «informantene» åpner seg for henne, her kommer betroelser på løpende bånd. Ideen med intervjuer er fiffig, den åpner dører og lar henne komme inn i stuene til bygdefolket. Synd derfor at det som kommer fram under intervjuene virker forslitt og bare bekrefter klisjeene vi har om industribygda, der ingen skulle tru at nokon ville bu.

Eikemo balanserer hele tida mellom det latterlige, lette og det vemodige, triste og tarvelige, skrevet i et språk fritt for bling-bling. Boka kan leses som en slags forfallsroman, som viser hvor vaklevorne vi er om en kikker litt nærmere etter. For det går dårlig med Elisabeth Brenner, og vi ser det komme. Hun er skråsikker på det meste, og dømmer bygdebyfolket ved første blikk. Samtidig er selvinnsikten så å si fraværende, i stedet for å takke for tilliten til de hun intervjuer, misbruker hun den. Hun er en levende trykkoker, med følelsene utenpå kroppen: gang på gang blir hun så sint at hjertet hamrer i brystet, hun føler seg så urettferdig behandlet at tårene presser på. Det eneste jeg kjenner på er en gryende irritasjon. Hvis forfatterens ønske var å gjøre meg utålmodig, har hun lykkes.

Likevel: Noe av det som gjorde at jeg falt pladask for «Mellom oss sagt» og «Arbeid pågår», var knappheten, snerten i de presise skildringene. Litt over halvveis i « Samtale ventar» tar jeg meg i å sjekke hvor mange sider som gjenstår. Konflikten føles ikke viktig eller engasjerende nok til å fylle de snaut 400 sidene. En blir lei av å lese om klesvask, genserinnkjøp og surfing på Facebook. Litt for ofte våkner hovedpersonen med macen i fanget, litt for ofte har mobilen flatt batteri. Vi er vitne til en ikke lenger ung og lovende kvinnes fall i altfor sakte film, men den monotone, repetitive tonen bidrar bare til enda mer utålmodighet hos leseren. Boka mangler den lille gnisten som preger Eikemos romaner, den som har skilt henne fra de andre samtidsforfatterne som beveger seg i samme landskap. Håper gnisten tennes ved neste utgivelse.

(Ellen Sofie Lauritzen)