Samtale ventar - Morgenbladet 30. sep. 2011
Marit Eikemo beskriver en nedadgående klassereise med kullbingemørk humor.
Du har tapt så det suser. Drømmene dine er glemt eller de tilhører på et vis en annen utgave av deg, en yngre, lovende, en som for eksempel faktisk hadde en jobb.
Der plasserer Marit Eikemo sin hovedperson, eksjournalisten Elisabeth Brenner, som er på Navattføring og på vei ned klassereisen det er så inspirerende å snakke om for folk på vei opp.
Det pinliges skjærsild. Elisabeth Brenner er på en ferge til Einvik for å starte i en ny jobb som dialektinnsamler for et forskningsprosjekt, og kanskje få et nytt liv etter skuffelsene i det gamle. En av de få tingene hun er fornøyd med er at hun i det minste har vært smart nok til å betale semesteravgift på universitetet, slik at hun kan få studentrabatt på disse fergereisene som fort kan komme til å bli en sentral del av livet helt til billettøren informerer henne om at hun som 38-åring ikke kan få studentrabatt.
Han påpeker selvtilfreds at selskapet har en 35-årsgrense for studentrabatter, for å hindre at folk som ikke egentlig er studenter betaler semesteravgift og snyter dem for halve billettinntekten.
Avslørt! Allerede! Det nye livet varte ikke engang til anløpsstedet.
Slik billettøren fremstiller det, altså slik Eikemo lar ham fremstille det og Elisabeth oppleve det, later billettrikset hennes til å være på linje med skjerpet pedofili og terrorisme. Det er her forfatteren viser sin klo, det er denne retningen vi skal gå: gjennom ydmykelsenes, pinlighetenes og flauhetens skjærsild.
Tragiske saker, altså? Nei. Historien er jo også morsom på en innful måte. Og etter tradisjonell sjangerinndeling er dette en komedie og ingen tragedie: Hovedpersonen ender opp i live og sannsynligvis klokere etter en lang rekke viderverdigheter.
Sosiale kollisjoner. Den svarte sosialkomedien utspiller seg rundt enkeltmenneskets, gjerne nykommerens kollisjon med omgivelsenes vaner, skikker og holdninger, og Eikemo turnerer sjangeren drevent og dyktig.
Eksempelvis: At Elisabeth har bestemt seg for å bo i en brakke, og ikke på hotell, kunne kanskje vært sett på som fornuftig, beskjedent og nøkternt av einvikingene, men nei. You wish! I stedet møter hun den heller ikke ukjente bygdeholdningen at slikt gjør man da bare ikke, bor frivillig i den slags høl, ja, hva slags menneske er det egentlig som vil gjøre det?
Selvsagt skjer også det motsatte, at hun blir oppfattet som en skrytepave og stor på det, når en lokal journalist som portretterer den nyankomne i farten kommer til å presentere henne som forsker og ikke som forskningsassistent. Ironien i at hun som tidligere journalist opplever å bli feil presentert i avisen, er så sin sak, det viktigste er at tabben blir et åk, ikke for journalisten, selvsagt, men for Elisabeth, en tilsynelatende detalj eller bagatell som nekter å forsvinne ut av syne:
Eg kunne høre på pusten hennar at ho tok seg saman. Greitt, sa ho. Men eg synes det er ugreitt at du framstiller deg sjølv som forskar, og så la ho på.
Og litt senere:
Det er ikkje eg som forskar, sa eg. Eg samlar bare inn dialektprøvar for eit forskarteam i Bergen. Dette kommenterte han ikkje, som om det ikkje var relevant for han om eg var forskar eller ikkje.
Enda litt senere føres de to tvilsomme trådene, status og bopel, elegant sammen når Elisabeth møter Einviks lesegruppe:
De må helse på Elisabeth Brenner, språkforskaren, som eg har snakka om, sa ho. Ah, det er du som bur på brakkene? sa ei av damene.
Så da vet jo damene alt de trenger å vite, ikke sant?
Desperate hvite løgner. Men for leseren er det mer ved Elisabeth, selvfølgelig: For at en bok som Samtale ventar skal bli en virkelig roman, må hovedpersonen være personlig interessant, noe mer enn en tom sekk med et navn som ting bare skjer med.
Det er denne retningen vi skal gå: Gjennom ydmykelsenes, pinlighetenes og flauhetens skjærsild.
Vår heltinne prøver, hun kjemper for respekt, kontakt, noe å henge fast ved i det vanskelige Einvik, det er slik leserens sympati for henne bygges opp. Av og til kan det nesten se ut som hun får det til. Men hun har ikke personligheten til å lykkes: Elisabeth er temmelig desperat og heller ikke noe sosialt naturtalent.
Et hint fra forfatteren kommer allerede på fergen, med måten Elisabeth bedriver Facebooking på. Hun innrømmer at hun ikke fordrar sosiale medier, men det er det eneste hun har igjen av nettverk etter at hun ble arbeidsløs. Og hvordan bruker hun så mediet? Jo:
Det var min viktigaste kanal for å orientere omgivnadene om at alt var ved det gamle, gjennom daglige, små, kvite statusløgner: Elisabeth Brenner har fått ny jobb! (5 liker!) Elisabeth Brenner reiser til New York! (10 liker!) Elisabeth Brenner er i eit forhold! (20 liker!) Kvar dag la eg ut nye spor som ikkje hadde rot i røynda, men som alle på ulikt vis sa det same: Eg er her, eg òg!
Samfunnskommentar. Så ja, hun har sine svakheter. Men man synes jo synd på jenta. Og sympatien øker når hun langt senere innser noen av de krassere, men neppe veldig uvanlige årsakene til sin skjebne, med en språkføring som minner om det essayistiske. Kanskje Elisabeth skulle vært samfunnskommentator snarere enn journalist:
Eg hadde aldri funne meg ein slik autoritet å underkaste meg, eller ein slik autoritet hadde aldri funne meg. Det var kanskje naivt å tru at eg kunne spasere inn i arbeidslivet utan å forstå at ei av dei viktigaste oppgåvene mine der var å gi folk med makt kjensla av makt? Dermed var det heller ingen som støtta meg i mitt arbeid, eller anerkjente meg. I prinsippet hadde eg alltid stått heilt åleine. Det gjekk bra når det gjekk bra, då eg var ung og lovande. Men seinare, då eg trengte det, var det ingen som tok hand om meg.
På bunnen. Det er ingen som tar hånd om henne i Einvik heller. Faktisk går det knapt så som så. Dialektinnsamlingsprosjektet er nå en ting, men den større planen om å få seg et liv sklir mot randen av full kollaps.
Den største faren oppstår når hun kommer i kontakt med stedets halvcelebritet, forfatteren Sveinung Sel, en kynisk einstøing som har gitt opp det meste unntatt nettporno. Det viser seg at hans forhold til andre og ikke minst kvinner er temmelig degenerert: Han må eie dem med hud og hår. Møtet med ham bringer Elisabeth nær en slags bunn. Så forsvinner for sikkerhets skyld strømmen på brakka. Det er under frysepunktet ute, og inni Elisabeth er det enda verre, nær det absolutte nullpunkt. Hva nå, lille kvinne?
Comédie humaine. Den svarte sosiale komedien ligger inne i det større comédie humaine-prosjektet som har kommet tilbake i hver ny generasjon av forfattere siden Balzacs tid. Hvordan lever folk, hva er deres tilstand? Jo, i 2011 juger de på Facebook, mister jobben, sliter med Nav, griper etter en ny sjanse, blir misforstått, har litt flaks, men mer uflaks og ramler kanskje ut i ødeleggende mellommenneskelige forhold.
Det er en skummel sjanger, med alle parodiens fallgruver gapende åpne. Men Marit Eikemos kullbingemørke humor, hennes innsikt i hovedpersonen og de sosiale strukturene hun kommer inn i, bidrar til å gjøre Samtale ventar til en høyst lesbar roman. Og den er mer enn det. Eikemo gjør for eksempel Sveinung Sels «tilbud» om et forhold til en ekstrem og vrengt, men likevel gjenkjennelig parallell til det Elisabeth tror kunne reddet henne fra karrierekollaps og behovet for å ende i Einvik i det hele tatt. Det er elegant utført og til ettertanke.
(Lasse Midttun)