Alt inkludert - Morgenbladet 4. sep. 2015
Obervasjonsevnen hever Marit Eikemos roman om den norske konformiteten over det selvfølgelige.
På en biltur langs den amerikanske vestkysten for et par år siden la reisefølget mitt og jeg turen innom Arizonas mer rurale deler. Veien var omkranset av golde, tørre sletter, og med unntak av den påfallende monotonien i landskapet husker jeg bare dette: Et stort reklameskilt midt i ingenting, som med bilder av velpleide forstadsgater lovet investeringslystne drømmere nybygde hus, grønne hager, og – dette var det minneverdige – lifestyle included. Slike fagre løfter etterlater ikke mye spillerom for satirikeren.
Marit Eikemos nye roman Alt inkludert, som fortsetter tråden av maskinspråkaktige titler fra Arbeid pågår (2009) og Samtale ventar (2011), kaster sin heltinne Agnes og hennes lille datter inn i en mer urban variant av det lovede, amerikanske landskapet.
Det satiriske spillerommet har Eikemo som vanlig funnet, og vår nyinnlyttede heltinnes kamp for å fylle sin tomme leilighet – i et hybelhus uglesett av villanaboene – med billige møbler fra Finn utspiller seg i nærmest farseaktige omgivelser, hvor den ene selvopptatte spissborgeren etter den andre dukker opp, alltid på sammenbruddets rand, manisk opptatt av å holde fasaden til tross for alkoholiske, nevrotiske og seksuelle begjær.
Kvinner uten minner. Hvor Agnes og lille Maja lytter fra, får vi ikke vite. De ankommer sin roman nesten uten eiendeler, og når «delvis møblert» viser seg å være en mindre enn dekkende beskrivelse av utstyrsnivået i leiligheten de har leid, må Agnes altså gi seg Finn.no i vold. For leseren viser det seg at disse transaksjonene av brukte gjenstander mellom fremmede på mange måter er romanens hovedanliggende: Hva skjer når to fremmede møtes og den ene parten får noe gratis av den andre? Skylder Agnes dem noe? Tid? Varme? Eller kanskje til og med sex?
Naboenes hjelpsomhet demonstrerer også til fulle det amerikanske ordtaket, there is no such thing as a free lunch. Særlig ekteparet Øystein og Frøydis, som bidrar med alt fra dekketøy til pass av Maja, stiller med en mengde uuttalte forventninger som Agnes til stadighet, og stort sett helt uforvarende, bryter med: «No forstod eg at situasjonen var feil. Det var eg som burde ha komme bort til dei og henta Maja når ho hadde vore der heile dagen og det var blitt mørkt ute.»
Dette «burde ha» marerir tilværelsen til Agnes: Hun har ingen jobb, det burde hun ha hatt. Selv om hun burde, eier hun ingenting, og hun har tilsynelatende ingen fremtidsplaner. I et intervju med Kaja Scherven Mollerin (Vinduet, 2/2014) forteller Eikemo om to sentrale problemstillinger i forfatterskapet: Det å bli sett og formet av «menneskene rundt», og «det å falle utenfor arbeidslivet, [da] faller du utenfor alt». I fortellingen om Agnes føres de andres blikk og hennes eget utenforskap sammen til en anspent livssituasjon.
Grunne relasjoner. Den syrlige representasjonen av selvopptatt og konsumeristisk hverdagsliv ligner et premiss for romanen, og antydes allerede i tittelens ekko av reisebrosjyrenes all inclusive. Men en skarp analyse kan det vel ikke kalles: Det hviler noe selvfølgelig over å påpeke den norske konformiteten. Likevel byr romanens komikk på mer enn enkle karikaturer.
Selv om mammabloggeren Cillemamma (som brukte så mye tid på bloggen at datteren valgte å lytte til faren sin) kaller på en ikke helt medfølende latter hos leseren, så tenker jeg at møtet mellom henne og Agnes er et av mange eksempler på hvordan romanen undersøker de grunne relasjonene mellom mennesker: Naboer, foreldre på lekeplassen eller på skolen, folk vi handler med på Finn, et cetera. Med ørlite grann ærlighet vil nok de leste av oss innrømme at vi omtaler og tenker på våre tilfeldige bekjentskaper med en nokså sterk vilje til typologier.
Premissnivået forblir likevel noe stivt og selvtilfreds: Aldri kommer Agnes noen av sine spissborgerlige naboer i møte. Når for eksempel Vigdis Hjorths romaner om kvinner som frigjør seg fra inautentiske livssituasjoner er så sterk lesning, skyldes det at en heltinne som Hulda Kråkejær – fra romanen Tredje person entall, som faktisk beskriver et lignende stilisert forstadsliv som hos Eikemo – underlegges samme kritikk som «de andre»: «Hun tror seg fri, men forakten røper henne.» En slik selvkritisk impuls ville gjort denne romanen rikere. Heller enn å imponere på idéplan, tilhører Alt inkludert den delen av litteraturen som har sin styrke på begrensede later og som er mer innstilt på latter enn gravalvor.
Letthet. Eikemo er ingen sterk stilist. Prosaen hennes hviler tungt på muntlige vendinger, hverdagslig dialog og en refererende jeg-form: «Eg så meg rundt i det tomme rommet», «etterpå følte eg meg ille til mote» og «eg sprang opp trappene».
Mer beundringsverdig er følsomheten for meningsbærende situasjoner. Som i denne lotte beskrivelsen, hvor Agnes føler at hun begynner å få litt grep om det nye livet, og hilser på naboene mens hun henger klær på tørkestativet: «Dei nikka og smilte tilbake. Eg var ei som kunne vise fram laken og dynetrekk til folk som gjekk forbi. Og i denne augneblinken, med sol i ansiktet og nyvaska klede på snora, fekk eg kjensla av å være heilt på høgde med alle andre.» Uten å ligne på så mange andre skriver Eikemo om tilsynelatende trivielle sider ved den norske medmenneskeligheten anno 2015, om hvordan de små nyansene, og de umerkelige forandringene, styrer hvordan vi ser hverandre, tenker på hverandre.
Man behøver ikke være av den kyniske sorten for å anerkjenne at det forstadslivet vi alle i konkret eller metaforisk forstand lever mest av alt kaller på satirikerens blikk. På sitt beste viser Eikemo oss at komikken samtidig kan være observant og intfølende.
(Bernhard Ellefsen)