Samtale ventar - Bergens Tidende 22. sep. 2011
Vellykket roman om kollektiv ensomhet
Mennesket har flere valgmuligheter, det kan være ensomt alene, eller i flokk, det kan lukke øynene for sin ensomhet, det kan erkjenne den, eller aldri oppdage den. I siste kategori finner vi muligens de heldige. De uheldige er deres venner på Facebook.
I Marit Eikemos nye roman, «Samtale ventar», presenteres leseren både for den kollektive og den individuelle ensomheten. En historiestudent og forhenværende journalist på nåværende attføring, Elisabeth Brenner, som ikke er så het som navnet antyder, har gjennom Nav fått i oppdrag å samle inn dialektprøver for et sosiolingvistisk prosjekt på Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen, i den vesle vestlandsbyen Einvik.
Denne småbyen, Oddas dunklere og fiktive tvilling, forkommer i rusmisbruk og usle utsikter i hjørnesteinsbedriftens ruiner. Einvik er et sted man flytter fra, ikke til, og Elisabeths komme møtes med skepsis, ikke minst fordi hun velger å bo i en brakke som ellers bebos av mannlige vedlikeholdsarbeidere.
Hennes pålagte og attførende oppgave, å intervjue innbyggere og dermed bidra til kartlegging av den lokale dialektens utvikling, synes uoverkommelig, alle arenaer er bortebaner for Elisabeth Brenner, og hjemmelagets spillere er usympatiske, ureflekterte eller uutgrunnelige.
Det vellykkede egner seg dårlig for kunst, idyller som ikke revner skuffer oss forgjeves, de er ferdig beskrevet ved første introduksjon. Denne romanen skildrer imidlertid en serie mislykkede forsøk på kommunikasjon, med en rammende og smertefull plausibilitet.
Noen av Eikemos personer er en smule karikerte, men fremdeles troverdige, der de lever sine restliv i rotete kulisser, og når de en gang imellom bestemmer seg for å vise imøtekommenhet, sier de for mye, de innvier Elisabeth Brenner i saker hun ikke burde kjenne til. Hentydninger i intervjuene forteller dermed historier ved siden av fortellingen om Elisabeth og hennes opplevelser blant mennesker som kanskje har dechiffrert de sosiale kodene, men ikke de individuelle. Her møter Elisabeth blant andre bibliotekaren Elin og hennes mann, fastlegen Even, som utenom kontortid bygger et russenter som neppe vil mangle klientell, om det da blir ferdig. Eikemo nevner det ikke, men Even er også tryllekunstner: En ølboks han åpner på s. 256 er ved hans magiske legegrep forvandlet til en flaske på s. 259.
Andre spennende personer i boken er den 60 år gamle fotografen Frøken Ottosen, som har lagt av seg seksualitetens åk, og forfatteren Sveinung Sel, som ikke har det, men som går på grunn og til grunne på Internetts pornosider hver dag. Han forteller ellers at han skriver for å rettferdiggjøre drikkingen sin, og han klarer til og med å argumentere godt for påstanden.
Romanen er en utmerket skildring i jevnt hverdagsspråk uten smykker, av nåtiden som avbruddets tidsalder. Sosiale mediers drypp av overflødig informasjon har gjort eksistensen diskontinuerlig, og hovedpersonens skånsomme løgnaktighet, relasjonsløse nåtidseksistens og raid på Facebook i fylla, beskriver det ulykkelige samtidsmennesket nærgående, hardt og uten forbehold.
(Odd W. Surén)