Rapport fra tenåringsland

with Ingen kommentarar
Her. No - Dagens Næringsliv 11. jan. 2000 

Det er synd at reportasjebøker fra Samlaget er blant utgivelsene som drukner mellom storforlagenes profilerte romaner. For Marit Eikemos intervjuer med norske tenåringer, «Her, no», er blitt en varm og underholdende tekst som fortjener mange voksne lesere.

Odd på 18 liker å gå med skjorter fordi de har sånne hendige lommer til å ha dropsposen i, er flink til å resonnere og vil jobbe med noe som har med samfunnet å gjøre. Derfor skal han snart begynne å studere juss. «Med respekt å melde, så har ikkje lærarar hatt særleg høg status dei siste åra», mener han. Det får være nok at hans tre år eldre kjæreste skal bli det. Solveig på 20 er gothjente, kler seg i mørke, dramatiske klær inspirert av middelalder og dekadanse og har kjæreste med svarte skinnbukser, tatoveringer og tung øyensminke. Det var ikke noe hun hadde planlagt, det bare ble sånn da hun fant ut at det var det hun trivdes best med. Magnus er 14 og stort sett opptatt av én ting her i livet: Å komme seg vekk fra småstedshelvetet Ålvik. De andre i klassen er litt sinte på ham fordi han har sagt til avisen at Ålvik er et dødt sted, men Magnus lar seg ikke rokke. Mens han venter på å bli eldre drømmer han om å bli perledykker i Karibien.

Odd, Solveig og Magnus er tre av en rekke tenåringer som har fortalt historien sin til journalist Marit Eikemo og posert for Bergens Tidende-fotografene Oddleiv Apneseth og Eirik Brekke. De har alle fortalt enkelt og liketil om livet «her, no», om hva de er redde for, hva de lengter etter, hva de tror om fremtiden: Om det de synes er viktige ting her i livet. Delvis gjennom grundige intervjuer med hver enkelt, delvis gjennom små stemningsrapporter fra tenåringsmiljøer, viser Eikemo frem en liten, men avgjørende flik av livet til en gruppe unge nordmenn som – skal det vise seg – har reflektert adskillig mer begavet over livets viktige valg enn mediene vanligvis gir inntrykk av. I utgangspunktet høres muligens prosjektet å reise rundt på Vestlandet og intervjue unge mennesker om de store spørsmål aldri så lite håpløst og o-fagsaktig ut. Men nettopp som et motsvar til det slitesterke bildet av tenåringer flest som et lavpannet folkeferd som henger på hjørnet, røyker hasj og nasker i nærbutikken, er en bok som «Her, no» betydningsfull. Og ikke bare viser den at unge mennesker stort sett tenker adskillig lenger enn til den siste singlen til Backstreet Boys eller festen fredag og er like forskjellige som folk flest. I tillegg til å være stilsikkert designet, er boken en tankevekkende studie i tenåringers identitetsbygging og først og fremst eksempel på meget velopplagt featurejournalistikk. Eikemo er en engasjerende forteller med fint blikk for den effektfulle detaljen. Særlig sterk er forfatterens lange e-postkontakt med 16 år gamle Kim. Kim er skoleelev og webdesigner i en liten dansk by og føler seg fullstendig i utakt med omverdenen. Han synes at ingen av vennene forstår ham, i den grad han har noen, og fordriver tiden med data, internett og diktskriving mens han drømmer om en kjæreste. Som han også selv bemerker er hans situasjon slett ikke utypisk, men gjennom en svært personlig mailutveksling trer et interessant bilde av en ungdom som er langt mer reflektert enn den gjennomsnittlige 16-åring frem. Kims klager fremføres sjelden uten humor, og han skriver intenst – og imponerende lite svulstig – om lengsler og drømmer. I det hele tatt er de fleste intervjuobjektene påfallende rause og rett frem. Enten forfatteren snakker med unge marinesoldater eller med enda yngre bybohemer kommer hun som regel bemerkelsesverdig nær dem, samtidig som hun selv ofte markerer klar distanse. Tekstene er holdt i en befriende upretensiøs og humoristisk tone: «Skikkelige» nok til å passe til de alvorlige emnene det snakkes om, men likevel med et friskt preg og en kjærlig ironi som kler den likefremme måten intervjuobjektene formulerer seg på. Særlig avsnittet «Vi vil alltid leve!» er en praktfull situasjonsrapport fra Hafstadrussen 1999 og et godt eksempel på hvor underholdende opplevd reportasje kan være. Også avsnittet «To sjeler og to skjorter», om tvillingparet André og Terje som konfirmerer seg, er blant bokens mest rørende. Eikemo har snakket med et bredt spekter av personligheter. Heldigvis føles det aldri som om det er noe elitelag hun har valgt ut, snarere temmelig ordinære tenåringer, stort sett. For det meste har journalisten også klart å gi ungdommene liv som mennesker, ikke bare som typer. God assistanse får hun av de to fotografene, som med sine flotte svart-hvitt-fotografier effektivt forteller videre på dsteksten. Blant mange høydepunkter falt jeg særlig for bildet av venninnene Kari Helen (14) og Guro (15) i kjeledresser og med arbeidshjelm og handlepose i hånden. De er midt i arbeidsuken på fabrikken i Ålvik og står på butikktrappen og ser samtidig forvirrede og litt avventende ut. Men som billedteksten sier: Hva annet skulle de velge? Kjellfrid, som sindig forbereder seg på å ta over familiegården, har imidlertid kloke og oppmuntrende ord å komme med til dem som lengter etter andre tider og andre steder: «Så lenge det er kino, er det håp».

(Kåre Bulie)