Tiden som går

Samtidsruinar - Klassekampen 29. mars 2008

Usentimental reise fra Torrevieja til Odda og til vår nære historie.

Med sin romandebut for to år siden, «Mellom oss sagt», demonstrerte journalisten og redaktøren Marit Eikemo en treffsikker evne til å hente opp de forgjengelige og tidstypiske særtrekkene ved enhver generasjon. Eikemo lirket frem erfaringer som fremtrer som så vanlige, nærmest universelle, at det kreves en forfatter for å se at de tilhører først og fremst bare denne ene generasjonen i historien, og at de dermed må skrives ned.

Dette behovet for å skrive samtiden inn i historien er også et bærende prinsipp i essaysamlingen « Samtidsruinar», som består av en rekke møter med rester av nylig avsluttet tid. Ruiner behøver ikke å være gamle, sies det i forlagets presentasjon av boka, de kan også være blodferske, og dessuten rester etter uavsluttede begynnelser. Glemte håp og kortlivede visjoner.

Eikemo reiser rundt i landet og beskriver et Norge i endring. Hun reiser til Odda, til smelteverksovnen og diskusjoner om bevaring eller destruksjon, museum over nylig avsluttet industrieventyr eller fremtidens kjøpesenterdrøm. Hun reiser til den norske kolonien i Torrevieja på Costa Blanca for å inspisere et forlatt kunstverk på et jorde som en gang, for veldig kort tid siden, var ment å bli en rekreasjonspark. Hun reiser til kjellere med kasserte spillautomater, gjenglemte hoppbakker, forlatte hoteller og hospitaler, og hun reiser til forlatte fiskemelfabrikker blant rekker av kunstgallerier i Lofoten. Nedlagte militærleire og oljeplattformer som sakte synker i havet mens boringen fortsetter og selene venter på å ta akkurat denne flekken av hav tilbake.

Først og fremst reiser hun imidlertid til Odda, til sin egen historie. Eikemo kom fra Odda, hvis hun velger seg sambygding Knut Olav Åmås» beskrivelse av et livsløp, eller så kommer hun fra Odda, slik Lars Olav Seljestad beskriver det i romanen «Blind», hvor stedet du kommer fra til sist innhenter deg og legger sine klamme og begrensende armer rundt deg og trekker deg tilbake til utgangspunktet.

Jeg tror nok Eikemo kom fra Odda en gang, selv om hun reiser tilbake. «Samtidsruinar» er nemlig en usentimental reise til sporene av noe som er forbi. I tekster som til tider er gripende i sitt nøkterne alvor viser Eikemo hvor raskt de uskrevne historiene forsvinner ut av hukommelsen, hvordan en gresstust kan skjule tragiske historier om nasjonen, individet, diktning og psykiatri, slik som i jakten på den igjengrodde gravlunden i skogen utenfor Valen psykiatriske sjukehus i Sunnhordaland. Her var dikteren Olav H. Hauge tidvis innlagt, men ble spart for de verste behandlingsmetodene, som den spesielle lobotomiteknikken under det talende navnet ispiggmetoden. Eikemo løfter frem den nære historien, og forteller om livet på Valen under overlege Konrad Lunde, som valgte å bli gravlagt på pasientenes gravlund. På den ene siden sørget han for at Olav H. Hauge fikk utgitt sine dikt, på den annen var han en av landets mest iherdige forsvarere av lobotomi.

En gresstust kan skjule tragiske historier om nasjonen, individet, diktning og psykiatri.

Eikemo skraper så vidt i overflaten, rusker bort litt gress og henter frem navnene på de døde, uten å gi svar på hver enkelts skjebne ved institusjonen. Det er en strategi der form og innhold kler hverandre godt, og som bidrar til at noen av disse tekstene rett og slett drar leseren til seg.

Det er et sterkt og paradoksalt nærvær i « Samtidsruinar» som gjør den til så god lesning. Rørende, men ikke sentimentalt, kjølig, men ikke ironisk. Eikemo bygger essayene sine rundt denne jakten på fortiden, og det behøver ikke bare å dreie seg om fortid heller: Hva betyr egentlig det siste tiårets nedlegging av militærleire i landet? Har vi fortsatt et forsvar i landet, eller er navnet bare en gjenglemt rest av fortid det også – og hvor stille skjedde ikke denne revolusjonen av ett av landets største og viktigste institusjoner? Stillheten dukker opp igjen, ved besøket av Eggemoen militærleir utenfor Hønefoss. Spørsmålet er om den er beroligende eller foruroligende.

Hvor usynlig kan ting forandre seg rett foran øynene dine? Eikemo besøker også Stovner senter, og minnes en episode som fant sted i 1997, da betongtaket på Centra Mat falt ned over matvarekundene, og flere ble skadet. Saken var muligens en skandale, men ble dempet i de følgende rettssaker ved godt betalt forsvarsarbeid som har lykkes med å usynliggjøre det betimelige spørsmålet om det var riktig å drive ombyggingsarbeid på senteret samtidig som driften gikk for full maskin. Selv er jeg oppvokst ikke veldig langt fra Stovner senter, og burde kanskje derfor ha bitt meg merke i historien, men slettes ikke. Den nære historiens fravær er merkelig standhaftig.

«Samtidsruinar» handler om glemsel, men ikke nødvendigvis i noen poetisk eller ren estetisk melankoli over tapt tid. Den er en påpekning av hvor fort man glemmer, og at denne glemselen, selv om den kan være betryggende og nødvendig for både individer og samfunn, også rommer et tap som betyr noe – nemlig kunnskap til å fortolke det som skjer her og nå. Sveipene over gårsdagens fravær erter på seg nye oppdagelser, og det er gjort i en smådjevelsk form som det er vanskelig å la være å like. Eikemo spør om det er noe poeng i å skrive. Finnes det ikke nok setninger i verden? «Eg veit ikkje, eg har mine tvil, men eg veit at eg har mista noko, og at eg ikkje kan tole det. Eg kan ikkje tåle at folk forsvinn, at byar brenn ned, at minne blir borte. Det må komme noko nytt, det må vere noko der. Om ikkje anna, må det vere setningar der.» Det er vanskelig å være uenig, og Marit Eikemo må mer enn gjerne skrive disse setningene.

(Mona Ringvej)