Tragikomikk fra bygda

with Ingen kommentarar
Samtale ventar - Dagbladet 3. okt. 2011

Alt sitter i Marit Eikemos nye roman.

Spissformulert, tørrvittig og skremmende gjenkjennelig om samtidsruiner.

Det er ikke ofte jeg leser en bok og ler så tårene triller. Det gjør jeg bokstavelig talt med Marit Eikemos «Samtale ventar».

Egentlig burde jeg ikke le i det hele tatt. Beretningen om den arbeidsledige eksjournalisten Elisabeth Brenner er heller til å gråte av. Gjennom NAV har hun fått jobb for et forskningsteam i Bergen. Hun skal kartlegge dialektendringer gjennom intervjuer med lokalbefolkningen på det lille vestlandske tettstedet Einvik. Hun bosetter seg frivillig i en arbeidsbrakke, eid av en fordrukken sjuskete ensom enke og omgitt avlike ensomme menn.

I likhet med debuten «Mellom oss sagt» (2006) handler det om en singel kvinne. I likhet med «Arbeid pågår» (2009) handler det om felleskap i oppløsning, som Eikemo selv har formulert som sitt gjennomgangstema. Einsvik er en samtidsruin. Hjørnesteinsbedriften har gått konkurs, fastlegen skriver sjenerøst ut antidepressiva til frustrerte husmødre og alkoholiserte tidligere arbeidere. Småbarnsmødre avler barn i et forgjeves forsøk på å fylle et tomrom. Ungdommen ruser seg og dør av overdose.

Til tross for en litt treg start, er dette en roman der alt sitter. Det handler om ikke å bli sett; enten på bygda, der ensomme gamle fru Samuelsen dør med kun Elisabeth som tilfeldig pårørende, i en rørende tragikomisk scene. Eller som desperate bymennesker, som lager seg et falskt liv på facebook; «No var det kveldens val av vin som blei delt med vennekrinsen, utan at nokon responderte, og eg såg henne for meg med ei flaske vin på bordet der ho budde, åleine med datamaskina.»

Det handler om den ibsenske livsløgnen og frykten for å bli avslørt: Den norgesberømte lokale forfatteren Selbjørn Sel er avskydd i hjembygda. «Det har jo ikkje noko med oss å gjere. Det finst jo ikkje noko slikt miljø her. Likevel skriv han som om alt er autentisk: gatenamn, husnummer, alt! Men folka han skriv om, er det ingen som har møtt. Han fyller byen vår med bad guys og horer kvar gong han kjem med ein ny roman. Folk likar det ikkje, så mykje vald og kjip sex. Dei vil ikkje ha det!»

Og endelig altså, den tragikomiske jeg-personen Elisabeth, som gjennom de mislykte intervjuene kommer til å avsløre bygdefolkets forsøk på liv. Her er noen fantastiske portretter og utrolig morsomme episoder. Min favoritt er den aseksuelle bryllupsfotografen, som uten lidenskap knipser i vei disse lykkelige parene som snart blir ulykkelige.
Eikemo skriver med en tørrvittig ironi, karakteristisk for de mange gode nynorskforfatterne vi har. Det er spissformulert og lett karikert. Men skremmende nok, høyst gjenkjennelig.

(Cathrine Krøger)