Mellom oss sagt - Dagens Næringsliv
Det lette, det vonde og det latterlige kjemper om overtaket i Marit Eikemos underholdende debutroman.
Så mye som eiendomsmarkedet betyr for folks identitet, er det nesten rart det ikke figurerer oftere i kunsten.
Finske Kari Hotakainen vant da også i 2004 Nordisk Råds litteraturpris for en roman der eiendomsmarkedet bokstavelig talt ble en krigssone. Og nå kommer tidligere Syn og Segn-redaktør Marit Eikemo med en imponerende sikker debut der samme marked er kjernemotiv i en fortelling om våre daglige forsøk på å definere hverandre gjennom de evige spørsmålene «Hva driver du med?» og «Hvor bor du?».
Trang frihet. Det handler om Regine, som er midt mellom utdannelse og karriere, mellom «ung og lovende» og «for gammel», og mellom tiden da venner var alt og fasen da familielivet fanger de fleste. Hun innser at hun har falt ut av gratisavisenes målgruppe, samtidig som hun ser at forskjellen mellom henne og den studenten hun engang var, kun består av økt detaljkompetanse: Når man er voksen, vet man for eksempel at tørkede urter aldri kommer opp mot friske, og man kan diskutere portvin med hvem det skal være – uten at så mye annet har endret seg.
Eikemo er langt fra den første debutanten som skildrer en følelse av hjemløshet midt i alle våre påståtte valgmuligheter. Men hun skiller seg ut ved blant annet å unngå å vise til noen bristende barndom.
Enda viktigere er det at forfatteren har evnen til å fange en situasjon i få ord og presise scener. Som når romanen lar single Regine ironisere over behovet for å bli sett som aktiv – «Forferdelege ting kan skje dersom ein sit uverksam heime åleine ein heil kveld» – samtidig som den infamt skildrer hennes store hobby. Det er nemlig ikke noe problem å fylle hullet etter venner som glir bort, med en helt ny sosial sfære: Å gå på boligvisninger hver søndag, gir Regine mulighet til å snuse inn atmosfæren av andres liv.
Ironi over ironien. Tittelen « Mellom oss sagt» er ironisk. For midt i alles kamp mot alle beskrives små øyer av intimitet, der både egne og andres hemmeligheter deles sjenerøst. Hvem kjenner seg ikke igjen i Regines antagelse om at 90 prosent av det hun sier i fortrolighet, blir fortalt videre i andre fortrolige samtaler? For slik er det moderne vennskapets moral, analyserer Regine: Hvis jeg ikke bare forteller egne hemmeligheter, men også andres, må det bety at vi står hverandre veldig nær.
Regine fremstår ofte som en sarkastisk samtidsanalytiker, som snarere burde tilbys en avisspalte enn et vikariat i Aetat, der hun ironisk nok hjelper folk som er like usikre på hva de skal bli som henne selv.
Men Regines ironi balanserer av romanens ironi overfor henne Ð som når hun tragikomisk kjøper en leilighet for to millioner hun ikke har, kun for at et forelsket vennepar hun møter på visning, ikke skal få den. Slik blir hovedpersonen grundig utlevert. Men balansen mellom at man ler av, synes synd på og føler med henne, er akkurat passe til at hun ikke blir den Bridget Jones-karikaturen hun ellers lett kunne tolkes som.
Presis tidskoloritt. Lesere som ikke forbinder noe som helst med slagord som «Hernes må fjernes!» (studentmotto fra tidlig 90-tall), vil muligens slite litt med referansene, mens noen-og-tredveåringer vil gjenfinne brokker av egen ungdomstid overalt i romanens overbevisende tidskoloritt.
Bøker om mennesker som vingler rundt i et vakuum, ender sjelden med den store forløsningen, og denne er ikke noe unntak. Men selv om man ideelt sett kunne ønske et enda større løft til slutt, er det ikke hverdagskost med en underholdende pageturner av en debutroman, som samtidig har så mye klokt å si om en virkelighet nær oss.
(Anne Farsethås)