Trolldomsfjellet

Arbeid pågår - Morgenbladet 2. okt. 2009

Marit Eikemo tar Ibsen og Thomas Mann med på laget når hun beskriver en europeisk pensjonistinvasjon av spanskekysten.

Marit Eikemos nye roman Arbeid pågår springer ut av et essay med samme tittel fra den kritikerroste samlingen Samtidsruinar fra 2008. Der oppsøkte hun den «norske» solkysten i Spania, drakk øl med østfoldinger på bar, intervjuet en eiendomsmegler og snek seg inn på et halvt ferdig, halvt forfalt byggeprosjekt: «Nokre hus og nokre drømmar endar som ruinar under oppføring.» Costa Blanca – dette ubehagelige bildet på Europas mest materialistiske og hedonistiske sider – er gjenstand for Eikemos undersøkende blikk i Arbeid pågår.

Tar grep. Harald Strand, doktorgradsstipendiat, har reist til Spania på jakt etter et arbeidssted helt uten karakter og særtrekk:

Eg skulle skrive utan avbrot, til eg var ferdig med avhandlinga mi. Det var blitt heilt umulig å arbeide heime i Bergen, så eg tok nokre grep, bestilte ein billig flybillett og kom hit. Her var det varmt og godt, og ingenting som interesserte meg.

Men det går naturligvis ikke som planlagt: Der det er folk, er det alltid noe som interesserer en, spesielt for en som forsker på parodier av Ibsen. Her er livsløgner og skjønne ideer, ideale fordringer og annet som hører det sosiale til. Og så er det den lille lerkefuglen Alice, som etter hvert vekker begjæret i den ellers relativt aseksuelle litteraten.

Leker med Ibsen. Eikemos roman leker ikke bare med Ibsen, men også med metaforen som sanatoriet Bergdorf utgjør i Thomas Manns roman Trolldomsfjellet. I likhet med Bergdorf er «urbanisasjonen» Villa Medusa et dekadent sted for uvirksomhet og åndelig sløvhet. Her dyrkes sykdom, i moderne former som kronisk utmattelse og uførepensjon som følge av å «ha falt ut av arbeidslivet». Og Harald Strand forelsker seg, slik som Manns helt Hans Castorp, i den sykelige, udannede piken som stadig tar seg til rette:

Alice hadde begynt å sende tekstmeldingar til meg. Det kunne ho godt ha spart seg. […] Det irriterte meg at ho ikkje la meir innsats i det før ho dundra av garde ei melding.

Og Harald svarer, han får lyst på Alice, og de innleder et slags forhold. Med dette begynner Haralds egen oppløsning i den norsk-spanske dekadansen.

Demonisk fellesskap. Costa Blanca fremstår, utvetydig, som et skrekkelig sted, helt uten kultur og historie, med en homogen, aldrende, Frp-stemmende befolkning som er mest opptatt av billig vin og prisene på kabel-tv. Likevel er romanteksten, i likhet med essayet som ligger bak, merkelig unnvikende i sin kritikk. Hele veien kan vi spore en bevegelse i analysen: Her er det jævlig. Men kanskje ikke? For hvis folk har det bra, så er vel Costa Blanca like godt som noe annet? Og til slutt blir Harald oppslukt i det demoniske fellesskapet når han deler de andres fortvilelse over en spansk familie som har flyttet inn i komplekset: «Dette er ein skjør idyll, tenkte eg. Det skal ikkje meir til enn ein omfangsrik familie frå den spanske arbeiderklassa før alt går i stå.»

Komisk talent. I stedet for å gå dypt inn i dette postmoderne, europeiske trolldomsfjellet, beveger romanen seg på overflaten, noe den selv til dels kommenterer i en passasje om hvordan Harald Strand egentlig har feillest Ibsen hele tiden:

Eg såg komikk overalt. Eg såg alle dei borgarlege drama til Ibsen i eit komisk skjær, eg klarte ikkje å lese forbi det, å lese meg heilt ned til kjernen av problemet i verka, som eg veit er der.

Slik ser heller ikke Eikemos roman gjennom det komiske, men nøyer seg med å pirke i det kvalmende og problematiske ved en europeisk pensjonistinvasjon av spanskekysten. Og Eikemos komiske talent blir det mest oppløftende med romanen, for hun er virkelig morsom. Men det er ikke nok sammenlignet med den kritiske kraften i Michel Houellebecqs eskatologiske visjoner av et Lanzarote i total moralsk oppløsning, eller Manns sylskarpe fortelling om det borgerlige Europas forfall.

(Bernhard Ellefsen)