Velformet om reflekterte ungdommer nå til dags

with Ingen kommentarar
Her. No - Aftenposten 9. des. 1999

Vestlandsk ungdom mellom 14 og 21 snakker om livet og sånt.

Velformede reportasjer, reflekterte tenåringer.
Mange mener oppløsningen av mediemonopolet har gjort det lettere for «vanlige folk» å komme til syne. Dette er delvis riktig, men dagens nærsynte fjernsynsnyheter handler tross alt ikke om vanlige folk. De handler om vanlige folk som har skutt en slektning eller mistet huset på grunn av en ondsinnet nyttårsrakett.
Slik er det også med den massemediale presentasjon av «ungdommen», og derfor blir jeg sentimental når noen finner på å lage en reportasjebok om unge mennesker, nærmere bestemt 14- til 21-åringer på Vestlandet, fra Odda til Jølster, med hovedvekt på Bergen.

«I hovudet mitt har eg idear til barnebøker og til verdas dyraste film,» meddeler Kim Holm, som er serietegner, 18 år og ferdig med speed og syre, kanskje, mens Odd planlegger å bli jurist og anbefaler Ole Brumm-slips som sjekketriks.Gönül fra Irak mener norske menn lettere ser ned på kvinner enn muslimske menn gjør. Og hva med dette som alternativt levebrød: «For nokre dagar sidan fekk Linn Elisabeth bra betalt for å sjonglere under opninga av eit kloakkanlegg.»

Nå høres kanskje ikke dette ut som et tverrsnitt av norsk hipp-hopp-platå-spice-ungdom, men det er forbausende hvor alminnelige og åpne disse tenåringene er. Mer mistenkelig er det med modenheten, men det er antagelig mitt personlige problem. Tenåringer jeg støter på, enten personlig eller gjennom mediene, virker unormalt modne. Og når jeg leser «Her, no. Møte med unge menneske», tenker jeg et øyeblikk at journalist Marit Eikemo har plukket ut de mest begavede, de tidlig voksne, de bråmodne, de som har gjort seg dypere tanker om livet enn svært mange 40-åringer. Men jeg lar mer enn gjerne tvilen komme dagens tenåringer til gode.

Antagelig er det hukommelsen som svikter.

«Her, no» er en bok om begge kjønn, for én gangs skyld, og Eikemo ser forbi overflaten, merkevarene, medieforbruket og annet som er interessant nok. I stedet for å fokusere på de unge som trendslaver, ødelagt av forbruksideologi og amerikansk slang, konsentrerer hun seg om de grunnleggende spørsmålene: Er jeg fornøyd med livet mitt? Hva lengter jeg etter? Hva betyr vennene mine for meg? Endel av ungdommene kunne brukt «Should I stay, or should I go» som motto, selv om Clash-låten er like gammel som mange av de intervjuede. Andre har funnet sin hylle i livet, på Norzink, som gartner eller bonde. Skolelyset Kristoffer saboterer sin artium for å kunne lage et bra band. Han har guttedrømmene klare, sterkt inspirert av all verdens filmer og rockdokumentarer. De dødssminkede goth-jentene kaller seg «små-goth», og går i dyre designerklær fra London. Bonden Kjellfrid (21) lurer på om det er like lett å dressere en mann som en hest. Store deler av boken preges av denne sjarmerende, avvæpnende selvinnsikten. Det lengste og mest intense kapittelet består av en lang samtale via e-post mellom Eikemo og 16 år gamle Kim fra Danmark. Han mener tenåringer burde slippe å ta så mange valg, siden de er i sin mest sårbare og lettpåvirkelige fase. Men den som ikke tvinges til valg, blir vel heller aldri moden? Det er krevende å beskrive det hverdagslige, og Marit Eikemo tar i bruk alle feature-journalistikkens triks. Hun sniker seg inn i intervjuobjektenes hode, hun lager ledemotiv og levendegjør gjenstander.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere Bergens Tidende-fotografene Eirik Brekke og Oddleiv Apneseths bilder, men etter mine begreper står svart/hvitt-bildene i stil med teksten: rolige og ettertenksomme, med noen innslag av glede og bevegelse.

(Mikael Godø)